5. Helsetjenester for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente

Kommunen skal informere asylsøkere, nye bosatte flyktninger fra asylmottak, direktebosatte kvoteflyktninger og nyankomne familiegjenforente om fastlegeordningen (helsenorge.no).

Flyktninger tildeles fødselsnummer (bestående av fødselsdato og personnummer) som gir rett til å stå på fastlegeliste. Asylsøkere får tildelt D-nummer, ved ankomst eller senere, og de har rett til å stå på liste hos fastlege selv om fødselsnummer ikke er tildelt i bosettingskommune. Flyktningen må selv registrere seg ved sitt lokale folkeregister eller skattekontor dersom vedkommende ikke har fått fødselsnummer i løpet av tiden i mottak. Det kan ta inntil to uker å få fødselsnummer.

Kommunen har ansvar for å bistå asylsøkere med å søke om fastlege hos Helfo jfr. Forskrift om fastlegeordning i kommunene. Mottaket kan formidle kontakt mellom beboer og kommunal helsetjeneste. Helfo vil også sjekke om asylsøkeren har D-nummer fra før og dersom de ikke har det vil Helfo rekvirere D-nummer hos skatteetaten som tildeler D-nummeret.

Enhver som er bosatt i en kommune har rett, men ikke plikt, til å stå på liste hos fastlege. Det er adgang til å velge fastlege utenfor bostedskommune. Se forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer (lovdata.no).

Personer som ikke selv velger fastlege, tildeles plass på liste hos fastlege med ledig kapasitet. Personer som ikke ønsker å være tilknyttet fastlegeordningen, melder dette til Helfo. Fastlegelistene administreres av Helseøkonomiforvaltningen (HELFO). Ansatte i asylmottaket eller helsepersonell kan bistå med dette.

Barn under 16 år tildeles fastlege i tråd med foreldrenes ønske. Når barnet er mellom 12 og 16 år, kan det i samråd med dem som har foreldreansvaret framsette ønske om en bestemt fastlege. Mindreårige som kommer til landet uten foreldre vil få oppnevnt verge som blant annet kan bistå med valg av fastlege. Barn uten lovlig opphold har ikke rett til fastlege. Statsforvalteren har ansvar for oppnevning av verge.

Fastleger har i likhet med alt annet helsepersonell taushetsplikt. Opplysninger om pasienter og deres helsetilstand kan bare gis videre med samtykke fra pasienten. Helseopplysninger som er nødvendige og relevante for å kunne yte forsvarlig og nødvendig helsehjelp kan gis til annet helsepersonell dersom pasienten ikke motsetter seg det, jf. helsepersonelloven § 45. Se temaside: taushetsplikt.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal gi et helsefremmende og forebyggende tilbud til alle gravide, barn og unge 0–20 år. Tilbudet er gratis. Tolk benyttes ved behov.

Tilbudet omfatter:

• Helseundersøkelser etter anbefalt program i tråd med barnets alder og svangerskapsuke
• Barnevaksinasjonsprogrammet (fhi.no)
• Hjemmebesøk til nyfødte og barselkvinner av jordmor og helsesykepleier
• Helseopplysning og veiledning individuelt, grupper og i skoleklasser

Hvis barnet eller ungdommen mangler dokumentasjon på vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet skal de tilbys vaksinering.

Barn, unge og gravide i mottak skal tilbys vanlige helseundersøkelser ved helsestasjon og i skolehelsetjenesten. Tjenesten har et tverrfaglig samarbeid med barnehage, skole og  andre kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten, og skal henvise videre til det øvrige hjelpeapparat ved behov, se kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid i retningslinjene for helsestasjon og skolehelsetjeneste.

For mer informasjon om tjenestetilbudet, se nasjonale faglige retningslinjer for:

• helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• svangerskapsomsorgen
• barselomsorgen

Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 (lovdata.no) har barn og unge rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll i den kommune barnet bor eller midlertidig oppholder seg. Foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll.

I kommuner med helsestasjonstilbud for ungdom opp til 20 eller 24 år kan ungdom møte opp uten timeavtale og få råd og veiledning om fysisk, psykisk og seksuell helse.

Se temasiden om Helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Pasienter med rett til tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten

Retten til tannhelsetjenester er regulert i tannhelsetjenesteloven. Fylkeskommunen skal sørge for at tannhelsetjenester er tilgjengelig for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-1. Fylkeskommunen skal samtidig sørge for nødvendig tannhelsehjelp til personer som omfattes av de prioriterte gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3. Disse reglene gjelder også for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.

Den offentlige tannhelsetjenesten må derfor sørge for å ha oversikt over flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente som skal tilbys tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven § 1-3.

Personer som omfattes av følgende grupper har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten i det fylket de oppholder seg i, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1 og § 1-3:

• Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år.
• Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon.
• Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie.
• Unge voksne fra året de fyller 19 til og med året de fyller 24 år.
• Personer som på grunn av rusmiddelavhengighet mottar noen av følgende tilbud:
  • personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b
  • avlastningstiltak for pårørende etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 2
  • legemiddelassistert rehabilitering etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-16
• Innsatte i fengsler i kriminalomsorgen.
• Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere.

Noen av disse gruppene og deres rett til nødvendig tannhelsehjelp er nærmere beskrevet på Helsedirektoratets temaside til tannhelsetjenesteloven.

Når det gjelder unge voksne mellom 19 og 24 år, er retten til nødvendig tannhelsehjelp avhengig av oppholdsstatus og hvor lenge den enkelte har bodd i Norge. Unge voksne mellom 19 og 24 år som har midlertidig oppholdstillatelse i Norge, må ha bodd i Norge i minst 5 år for å ha rett til nødvendig tannhelsehjelp, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1a og § 2-1, jf. § 1-3d. Den offentlige tannhelsetjenesten har derfor ikke noe ansvar overfor unge voksne med midlertidig oppholdstillatelse, som ikke oppfyller botidskravet, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3d. Dette gjelder likevel ikke om den enkelte har rettigheter etter en gjensidighetsavtale med en annen stat. Botidskravet er nærmere beskrevet på Helsedirektoratets nettsider, under omtalen av unge voksnes rett til nødvendig tannhelsehjelp.

I tillegg får unge voksne mellom 25 og 26 år tilbud om nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten. Dette er ikke regulert i lov, men følger av et budsjettvedtak fra Stortinget. Se Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-3/2024 Styrket fylkeskommunalt tannhelsetilbud til unge voksne i 2024 (regjeringen.no). Dette betyr at 25- og 26-åringer tilbys tannhelsehjelp på lik linje med unge voksne mellom 19 og 24 år. Botidskravet for unge voksne med midlertidig oppholdstillatelse gjelder derfor også for dem mellom 25 og 26 år. 

Dersom en beboer i ankomstsenter, transittmottak, ordinært mottak eller integreringsmottak uttrykker behov for tannhelsehjelp, skal tannhelsetjenesten kontaktes.

Dersom det er tvil om en asylsøker er over eller under 18 år, skal personen behandles som mindreårig inntil utlendingsmyndighetene har fattet vedtak i personens asylsak, og herigjennom besluttet personens alder.

Nasjonal faglig retningslinje for tannhelsetjenester til barn og unge anbefaler at den offentlige tannhelsetjenesten inngår samarbeidsavtaler med asylmottak om tannhelsetjenester til barn og unge. 

Kjeveortopedi omfattes ikke av tilbudet i den offentlige tannhelsetjenesten. Tannregulering med fast apparatur bør ikke igangsettes før pasienten har fått oppholdstillatelse og har blitt bosatt i en kommune. Kjeveortopedisk behandling krever langvarig oppfølging som ikke kan sikres før pasienten har fått innvilget opphold og det er avklart at vedkommende skal oppholde seg i Norge over tid, jf. forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4.

Pasienter uten rett til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten

Flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente som ikke omfattes av gruppene som er listet opp i tannhelsetjenesteloven § 1-3 eller som ikke har rett til tannhelsehjelp etter budsjettvedtak fra Stortinget, har ikke rett til tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten. De må derfor oppsøke tannlege og dekke utgiftene til tannbehandling selv.

Dersom en beboer i ankomstsenter, transittmottak eller annet mottak uttrykker behov for tannhelsehjelp, skal tannlege eller annet tannhelsepersonell kontaktes.

Beboere i ankomstsentre og transittmottak

UDI dekker kun utgifter i forbindelse med akutt tannbehandling til beboere i ankomstsentre og transittmottak som ikke har rettigheter i den offentlige tannhelsetjenesten. For mer informasjon om hva som anses som akutt tannbehandling, fakturainformasjon mv., se Kapittel Finansiering – Tannhelsetjenester.

Beboere i ankomstsentre og transittmottak må selv dekke kostnadene til behandling som ikke anses som akutt tannbehandling.

Beboer i ordinære mottak og integreringsmottak

Personer som bor eller oppholder seg i mottak, mottar basisytelser fra UDI etter bestemmelsene i forskrift om stønad til beboere i asylmottak (se også UDIs retningslinje UDI 2024-002 Stønad til beboere i asylmottak). Basisytelsene er ment å skulle dekke alle utgifter personen har til livsopphold, inkludert egenandel ved legekonsultasjon og utgifter til tannbehandling. Det vil si at pasienten som hovedregel må betale for tannbehandlingen selv, basert på takstene i den aktuelle tannklinikken.

Beboere som oppholder seg i mottak og ikke får betalt utgifter til nødvendige tannbehandling, kan få innvilget søknad om såkalte tilleggsytelser fra UDI, se mer i Kapittel Finansiering – Tannhelsetjenester.

Asylsøkere med endelig avslag som oppholder seg i mottak kan få innvilget søknad om tilleggsytelser for dekning av utgifter til akutt tannbehandling. Se mer i Kapittel Finansiering – Tannhelsetjenester.

Asylsøkere som bor utenfor mottak

Asylsøkere som bor utenfor mottak må oppsøke og betale for tannbehandlingen selv, basert på takstene i den aktuelle tannklinikken.

Asylsøkere som bor utenfor mottak, har ikke anledning til å søke om tilleggsytelser fra UDI.

Seksualundervisning

God seksualundervisning er viktig for å styrke minoritetsgruppers seksuelle kompetanse og autonomi. Helsepersonell bør bidra med undervisning, gjerne i samarbeid med mottakets informasjonsprogram. Informasjonen må ikke begrenses til kun å omhandle heterofile relasjoner, og undervisningen bør ta tydelig hensyn til beboernes kjønn, alder og modenhet. Bruk av tolk er som regel en forutsetning for forsvarlig og god formidling av sensitive tema som seksualitet og seksuell helse.

Enkelte mottak har god erfaring med å invitere Medisinernes seksualopplysning (MSO) til å holde frivillig seksualundervisningskurs for beboere i mottak med tolker på ulike språk. Nøkkeltemaer i seksualundervisningen er:

• autonomi og mestring når det gjelder seksualitet og seksuell helse
• kropp, seksualbiologiske funksjoner, graviditet, prevensjon
• hvordan unngå smitte med seksuelt overførbare infeksjoner

Seksualundervisning vil kunne bidra til bedre prevensjonsbruk og å hindre eventuelle uønskede graviditeter. Undervisningen vil også kunne bidra til større bevissthet om hvordan man unngår smitte av seksuelt overførbare infeksjoner (SOI).

Unge jenter og kvinner kan ha særlig nytte av konkret trening i å hevde egne grenser og seksuelle rettigheter.

Svangerskapsavbrudd

Kvinners lovbestemte rett til svangerskapsavbrudd kan være ukjent for nyankomne flyktninger og asylsøkere. Det er derfor viktig at det gis god informasjon om rett til selvbestemt abort i Norge. Det bør understrekes at denne retten er gjeldende også når fosteret og den gravide er friske.

Helsetjenesten har plikt til å bistå kvinner som ønsker hjelp til å avklare valget mellom å bære frem et barn eller avbryte svangerskapet.

Tilbudet omfatter også informasjon om støtteordninger til gravide som velger å fullføre svangerskapet. Videre er det viktig å opplyse om at enkelte kvinner kan få psykiske vansker i etterkant av et svangerskapsavbrudd og de som ønsker kan få hjelp til å håndtere dette. Kvinner som velger abort har rett til råd og veiledning både før og etter inngrep dersom de ønsker det.

Helsepersonell bør være oppmerksomme på at for en liten andel kvinner kan svangerskap skyldes voldelig overgrep med påfølgende traumer.

Se informasjon om abort, abortloven og abortnemnd.

Prevensjonsveiledning

Prevensjonsveiledning er viktig både som graviditets- og smitteforebyggende tiltak. Helsepersonell er sentrale aktører i arbeidet med god prevensjonsveiledning. De viktigste strategiene for å forebygge uønsket svangerskap er å gjøre sikker prevensjon lett tilgjengelig, og å gi målrettet informasjon og kunnskap. Informasjon må tilpasses spesifikke målgrupper og skje på deres egne arenaer.

Hormonell prevensjon som brukes permanent finnes i mange former og gir høy beskyttelse mot graviditet. Det er nødvendig at helsepersonell orienterer om at disse ikke beskytter mot seksuelt overførbare sykdommer (SOI).

Kondom og femidom er de eneste prevensjonsmidlene som beskytter mot SOI. Kvinnerettede tiltak i Norge viser at bruk av femidom for enkelte kan gi noe mer kontroll over egen seksualitet i tillegg til å beskytte mot infeksjoner.

Kondomer og nødprevensjon bør være tilgjengelig i mottakene. Gratis kondomer og glidemiddel kan bestilles gjennom gratiskondomer.no.

Mottakspersonell bør informere om at unge prevensjonsbrukere har rett til gratis eller subsidiert prevensjon til og med måneden før fylte 22 år. Lege, helsesykepleier eller jordmor kan rekvirere/skrive ut resept på prevensjon til brukere i alle aldersgrupper. Les om stønad til prevensjonsmidler (helfo.no).

Seksuell orientering og kjønnsidentitet

Homofili og transseksualitet er i enkelte samfunn så strengt tabubelagt at personer med utradisjonell seksuell orientering risikerer sterke reaksjoner fra medbeboere i asylmottak i Norge. Reaksjoner kan arte seg i form av trakassering, vold og overgrep. Mange av asylsøkerne har også opplevd vold, seksuelle overgrep og forfølgelse i hjemlandet.

Det er viktig at de blir informert om at homofili og transseksualitet anses som normalt i Norge og at helsepersonell er oppmerksomme på at de kan ha psykiske lidelser som følge av belastninger og traumer knyttet til deres seksuelle orientering og forfølgelse i hjemlandet. Organisasjonen Skeiv Verden, som har lokallag i Oslo og Trondheim, arbeider for homofile og transpersoner med innvandrerbakgrunn.

Negativ sosial kontroll er ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.

Æresrelatert vold er vold utløst av familiens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Dette kan forekomme i familier med sterke kollektivistiske og patriarkalske verdier. Jenter er særlig utsatt fordi deres seksuelle adferd er uløselig knyttet til familiens ære, og fordi uønsket adferd kan påføre hele familien skam.

Tvangsekteskap er ekteskapsinngåelse der en eller begge ektefellene ikke har mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press. Tvangsekteskap er en form for vold i nære relasjoner, og kan i praksis også innebære at den enkelte ikke har mulighet til å velge seg ut av en forlovelse eller et inngått ekteskap, eller velge en partner på tvers av familiens ønsker, uten å bli utsatt for represalier.

Mer informasjon finnes i handlingsplanen Retten til å bestemme over eget liv (regjeringen.no).

Helsepersonell bør være oppmerksomme på at noen asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente kan være utsatt for negativ sosial kontroll og/eller æresrelatert vold, og i noen tilfeller tvangsekteskap. Dette er temaer som bør utforskes nærmere i samtale med den enkelte. 

Personer som kan være utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap bør få informasjon om at dette ikke er vanlige eller aksepterte praksiser i Norge og tilbys helsehjelp ved behov.

For mer informasjon, råd og veiledning om disse temaene kan helsepersonell/helsetjenesten kontakte RVTS regionalt eller ta kontakt med det Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (bufdir.no).

Se også mer om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i Veileder om vold i nære relasjoner for helse- og omsorgstjenesten (nkvts.no).

Tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse skal gis til jenter og kvinner som enten selv kommer fra eller har foreldre som kommer fra områder hvor kjønnslemlestelse praktiseres.

Kommunen har ansvar for å tilby dette innen ett år etter ankomst til Norge.

Helsepersonell må informere om at kjønnslemlestelse er straffbart i Norge: Se straffeloven kap. 25 § 284. Kjønnslemlestelse (lovdata.no). Helsepersonell må også informere om mulige helsekonsekvenser og helsehjelp for jenter/kvinner som allerede er kjønnslemlestet.

For nærmere informasjon om tilbud og finansiering, se Veileder om forebygging av kjønnslemlestelse.

Dersom asylsøkeren ikke har fått tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse i mottak, skal kommunen ved helsestasjons- og skolehelsetjeneste eller fastlegen sørge for tilbud om dette ved bosetting i kommune. Overføringsflyktninger (kvoteflyktninger) som bosettes direkte i kommune uten opphold i mottak og familiegjenforente skal også få dette tilbudet.

Jenter og kvinner som er kjønnslemlestet før ankomst til Norge skal informeres om mulige helsekonsekvenser og tilbys helsehjelp ved helseplager. Det skal informeres om muligheten for åpnende inngrep.

Dette gjelder ikke bare for gravide men for alle jenter og kvinner som er kjønnslemlestet og som kan ha helseplager som følge av det. Dersom det er nødvendig med et åpnende inngrep før fødsel, bør dette foretas i andre trimester. Det kan også gjøres senere i svangerskapet (legeforeningen.no).

Asylsøkere kan ha nedsatt syn og/eller hørsel uten selv å være klar over det. Hvis pasienten ikke selv tar dette opp i konsultasjonen kan helsepersonell overse det.

Helsestasjonen har et ansvar for at barn som ikke er blitt hørselsscreenet umiddelbart etter fødselen, får gjort det i samarbeid med hørselssentral. Spesiell oppmerksomhet må rettes mot barn. Helsesykepleiere og leger i primærhelsetjenesten må bidra til at foreldre følger opp de ulike trinnene i screeningsprogrammet og eventuell habilitering. Målrettede undersøkelser av syn skal gjøres på vide indikasjoner, se Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.

Personer med ikke erkjent brillebehov, uoppdaget kronisk mellomørebetennelse eller nedsatt hørsel kan forekomme relativt hyppig blant barn fra ikke-vestlige land. Rutinemessig synsundersøkelse og vurdering av hørsel anbefales derfor for å sikre at syn og hørsel systematisk undersøkes, og ved behov korrigeres.

Personer utsatt for tortur i form av slag mot hodet kan lide av trommehinnedefekt og plagsom tinnitus. Pasienter med tinnitus bør henvises til audiolog.

Personer som eksponeres for sterk sol har ofte risiko for å utvikle grå stær (cataract).

Asylmottak kan tilrettelegge for at informasjon om kosthold, som gir riktig ernæring og dekker grunnleggende behov, er tilgjengelig. Kommunehelsetjenesten bør i samarbeid med asylmottak gi råd og veiledning om kosthold. Se kosthåndboka – veileder i ernæringsarbeid i helse-og omsorgstjenesten.

Ernæringsstatus bør kartlegges regelmessig:

• for barn gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• for voksne i helseundersøkelsen

Personer med ernæringsmessige avvik, bør få individuell oppfølging.

Beboerne må selv sørge for eget kosthold i de fleste asylmottak.

Gravide, fødende og barselkvinner som er flyktninger, asylsøkere eller familiegjenforente skal få både kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 nr. 2 (lovdata.no) og lov om spesialisthelsetjenesten § 2-1 a (lovdata.no).

Dette gjelder også for gravide, fødende og barselkvinner uten lovlig opphold i landet. Disse må imidlertid betale for tjenestene, dersom de har betalingsevne. Betalingen kan ikke kreves på forhånd. Dersom vedkommende ikke har betalingsevne må utgiftene dekkes av tjenesteyter eller helseforetaket.

Kommunen skal tilby gravide svangerskapskontroll hos jordmor i tilknytning til helsestasjon eller gjennom den organiseringen som kommunen velger. Svangerskapsomsorgen ivaretas som regel i samarbeid mellom fastlege og jordmor, se nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen.

For gravide som trenger oppfølging fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten er det ofte best for kvinnen at det er så få omsorgspersoner som mulig som ivaretar behandling og informasjon.

Gravide med behov for særlig omsorg

Kvinnens behov og ønsker er utgangspunktet for svangerskapsomsorgen. Blant asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente kan det være en økt forekomst av kvinner som har behov for særlig omsorg. Jordmødre og leger skal gi individuell oppfølging slik at kvinner som har behov for mer tid enn anbefalt, får tilbud om det. Familieplanlegging kan for enkelte være et relevant tema å ta opp.

Gravide fra Sørøst-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika har svangerskapsdiabetes mye hyppigere enn etnisk norske og bør testes for dette.

Kjønnslemlestelse kan være en risikofaktor ved fødsel. I svangerskapsomsorgen er det anbefalt å tidligst mulig identifisere kvinner som er kjønnslemlestet. Kvinnene bør henvises til gynekologisk poliklinikk for vurdering og eventuell gjenåpning i god tid før fødsel, se veileder (legeforeningen.no).

Kjønnslemlestede gravide kan trenge betydelig informasjon og støtte. Det er viktig at jordmor/fastlege gjør fødeavdelingen oppmerksom på gravide som er kjønnslemlestet tidligst mulig slik at fødselen kan planlegges nøye. Kvinnen må i løpet av svangerskapet informeres om at norsk lov forbyr kjønnslemlestelse og forbyr helsepersonell å rekonstruere gjensying etter fødsel.

Se pasientinformasjon Graviditet, fødsel og barseltid i Norge som er oversatt fra norsk til engelsk, urdu, arabisk og somali. Enkelte kan ha behov for flere undersøkelser, tester og kontroller og mer tid per konsultasjon enn anbefalt i basisprogrammet.

Testing av gravide

Gravide som har oppholdt seg de siste 12 måneder utenfor landet og i den tiden har vært innlagt eller fått poliklinisk behandling ved en helseinstitusjon, oppholdt seg i barnehjem eller flyktningleir eller har kliniske symptomer på hud-/sårinfeksjon skal testes for MRSA før fødselen.

Lege eller jordmor bør tilby gravide serologisk testing for hepatitt B-virus. Dette gjelder dersom kvinnen selv, hennes tidligere eller nåværende seksualpartner:

• er født eller oppvokst i mellom- eller høyendemisk område
• er tidligere eller nåværende sprøytemisbruker
• har fått blodoverføring i utlandet
• har hatt seksuell kontakt med sprøytemisbruker eller biseksuell mann har vært utsatt for yrkesmessig eksponering
• har hatt hepatitt B

For oppfølging og håndtering av gravide se helsekort for gravide
For gravide og fødende med risikotilstander, se Veileder i fødselshjelp (legeforeningen.no)

Barn og unge med nedsatt funksjonsevne som er flyktninger eller asylsøkere har samme rett til helse- og omsorgstjenester som øvrige barn i Norge. Rettighetene til barn og unge med nedsatt funksjonsevne er regulert i Barnekonvensjonen art 23 og 24. Tiltak som gjennomføres for å oppfylle rettighetene etter barnekonvensjonen, for eksempel på område helse, skal ha som eksplisitt mål at barn med nedsatt funksjonsevne inkluderes i samfunnet i størst mulig grad.

Barn og unge med nedsatt funksjonsevne kan trenge medisinsk behandling og oppfølging, trening, pedagogisk innsats og stimulering tidlig. Det er derfor viktig at mottaksansatte og helsepersonell tidlig avdekker barn og unge på asylmottak som har en funksjonsnedsettelse.
Fastlegen skal ha medisinsk koordineringsansvar for pasientene sine. Fastlegen skal, ved behov, henvise til spesialisthelsetjenesten og til andre kommunale helse- og omsorgstjenester. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering bør også involveres ved behov. Barn og unge som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §2-2. Planen skal bidra til et helhetlig, koordinert og tilpasset tjenestetilbud på tvers av fag, nivåer og sektorer. Se Veileder om rehabilitering og habilitering, individuell plan og koordinator.

Kommunen skal sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og skal vurdere hjelpemidler som ett av flere mulige tiltak på grunnlag av barnets samlede behov. Om nødvendig skal kommunen be om bistand fra NAV Hjelpemiddelsentral. Se forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 9.