Vurdering av barnets språkutvikling inngår i en helhetlig undersøkelse på helsestasjonen, og er i tråd med kommunens plikt til helsefremmende og forebyggende arbeid, jf. forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (lovdata.no).
Anbefalingen omhandler ikke behandling. Helsestasjonen verken diagnostiserer eller behandler forstyrrelser, men bidrar til at barn kan få tidlig hjelp ved å henvise til andre instanser. Helsesykepleier og lege har, som en del av kravet til faglig forsvarlighet, plikt til å henvise videre ved behov, jf. helsepersonelloven § 4 (lovdata.no).
Plikten til å bruke kvalifisert tolk er regulert i tolkeloven (lovdata.no). I tillegg har den som yter helse- og omsorgstjenester plikt til å gi tilpasset informasjon til den som har krav på det etter pasient- og brukerrettighetsloven, jf. helsepersonelloven § 10 (lovdata.no).
Helsestasjonens rolle i barnets språkutvikling
Språkutvikling er en integrert del av barnets utvikling (Torkildsen et al., 2021). Ved å vurdere barnets språkforståelse, talespråk og samspill med omgivelsene, kan helsesykepleieren få et helhetlig bilde av barnets utvikling. Dette kan avdekke andre tilstander som har behov for ytterligere undersøkelser (Feldman, 2019).
Gjennom helsestasjonsprogrammet har helsestasjonen en unik mulighet til å gi foreldreveiledning til hele barnepopulasjonen. Ved å vurdere barnets språkutvikling og samspill med omgivelsene, kan helsesykepleieren gi tilpasset veiledning og støtte til foreldrene.
Tidlig identifisering av språkutfordringer hos barn gir helsesykepleier grunnlag for samarbeid med barnehager og henvisning til instanser som kan gi målrettet støtte og hjelp/tiltak til barnet og familien.
Barnehagens rolle i barnets språkutvikling
Ifølge barnehageloven (lovdata.no) og rammeplanen (udir.no), skal barnehager ha fokus på barnets språkutvikling og språkmiljø. I rammeplanen beskrives barnehagens rolle i barnets språkutvikling, blant annet at
- alle barn skal få god språkstimulering gjennom barnehagehverdagen, og alle barn skal få delta i aktiviteter som fremmer kommunikasjon og en helhetlig språkutvikling
- barnehagen skal anerkjenne og verdsette barnas ulike kommunikasjonsuttrykk og språk, herunder tegnspråk
- samisk språk har egne rettigheter, og står i en særstilling i barnehagen
- personalet skal fange opp og støtte barn som har ulike former for kommunikasjonsvansker, som er lite språklig aktive, eller som har sen språkutvikling
For mer informasjon, se: Barnehagen skal fremme kommunikasjon og språk (udir.no) og Kommunikasjon, språk og tekst (udir.no).
Samarbeid mellom helsestasjonen og barnehagen
Helsestasjonen skal samarbeide med barnehagene, se Helsestasjonen bør ha skriftlige samarbeidsavtaler med barnehagen. Helsestasjonen kan bistå barnehagen i å avklare somatiske tilstander hos barnet som kan være årsak til forsinket språkutvikling. Barnehagen kan bistå helsestasjonen i å avklare om barnet har språkforstyrrelser. Samarbeid med og samtykke fra foreldre er nødvendig.
Barnehagen og helsestasjonen har felles målgruppe, og samarbeidets målsetting er å sikre at barn med språklige utfordringer får tidlig hjelp. Systematisk samarbeid er til barnets beste, og vil kunne styrke kompetansen om barns språkutvikling både i barnehagen og på helsestasjonen.
Barn som ikke går i barnehage
Barn som ikke går i barnehage, vil ikke kunne benytte seg av språkmiljøet i barnehagen. For noen av disse barna er helsestasjonen den eneste offentlige instans som barnet har kontakt med. Helsestasjonen bør derfor være spesielt oppmerksomme på disse barna, slik at de får tidlig hjelp ved eventuelle språklige utfordringer. Helsesykepleier kan også gi råd om mulighetene for å søke barnehageplass.
Ifølge Statistisk sentralbyrå er det bare en liten andel barn mellom 1–5 år som ikke går i barnehage i 2024 i Norge (ssb.no).
Hjemmespråk
I helsestasjonens veiledning til foreldre inngår informasjon om at det er vesentlig at barn i de første leveårene blir omgitt av familiens hjemmespråk.
Det er ulike betegnelser som brukes når det gjelder språket et barn lærer og omgis av, det være seg hjemmespråk, førstespråk eller morsmål. I denne anbefalingen brukes begrepet «hjemmespråk» om det språket som brukes hjemme i familien. Dette er i tråd med det som benyttes i barnehagene.
Barn som lærer flere språk samtidig, kan ha mindre vokabular enn jevnaldrende uten at dette blir en utfordring. Utfordringer vil komme til uttrykk på flere språk for å kunne karakteriseres som en språkforstyrrelse (Ryen et al., 2015).
Språkutvikling
Barns utvikling skjer ofte i faser og barn når milepæler til ulike tidspunkter (Bishop et al., 2016, Feldman, 2019, Morgan et al., 2018). Kjennskap til milepæler er derfor en forutsetning for å vurdere barnets språklige utvikling. Selv om det generelt er stor variasjon i barns utvikling, er det sentralt at det enkelte barnet viser en kontinuerlig fremgang (Kristoffersen et al., 2012).
De første tre leveårene er den mest intensive perioden for å tilegne seg språk og kommunikasjonsferdigheter. Språket utvikler seg best når omgivelsene er rike på tale og språk (Zauche et al., 2016). Grunnlaget for språkutviklingen etableres i samspill mellom arv, barnets øvrige utvikling og språklig stimuli med nære omsorgspersoner.
Perioden fra nyfødt til 1–1 ½ år har betydning for senere språkutvikling, da det skapes sammenheng mellom produksjon av verbale lyder og meningsfulle ord. Spedbarnet tilegner seg forståelse for enkeltord ved å koble repeterende sosiale signaler sammen med repeterende mønster av språklyder (Torkildsen et al., 2021).
Overgangen fra ettordsytring til flerordsytring representerer en betydelig milepæl i barnets språkutvikling, ettersom det markerer begynnelsen på mer komplekse og sammenhengende språklige uttrykk. Antall ord i setninger følger gjerne alder i denne fasen: 1–åringer har ettordsytring, 1 ½–2 år har toordsytring for så å øke til flerordsytring etter 2 år. Den såkalte ordspurten skjer i løpet av barnets andre leveår (Simonsen et al., 2014). Det grunnleggende i språket er på plass i fire-femårsalder (Torkildsen et al., 2021).
Språkforståelse (reseptivt språk) versus talespråk (ekspressivt språk)
Barnets språkforståelse omhandler barnets evne til å forstå språket som snakkes i omgivelsene. Språkforståelse, som utvikles forut for talespråk, er selve kjernen i barnets språkutvikling, og danner grunnlaget for videre språkutvikling (Torkildsen et al., 2021, Simonsen et al., 2014).
I de tre første årene av barnets liv er vurdering av barns språkforståelse av større betydning enn talespråket. Barn kan gjerne ha god språkforståelse uten at de har tatt i bruk verbalt talespråk (Torkildsen et al., 2021). Tidspunktet barnet begynner å ta i bruk talespråket varierer stort, og babling sees på som en forløper.
I tidlig alder er språkforståelsen situasjonsavhengig. Barnet trekker mening ut av det som blir sagt basert på situasjonen ytringen forekommer i og gjennom kroppsspråk, mimikk, blikk og objekter innenfor synsvidde. Det kan forventes at den situasjonsavhengige forståelsen er godt etablert ved toårsalder (Feldman, 2019).
Språklige utfordringer og forstyrrelser
Gjennom å observere og helhetlig vurdere barnets samspill med omgivelsene, barnets språkforståelse og talespråk, kan tidlige tegn på språklige utfordringer identifiseres (Bishop et al., 2016; Feldman, 2019; Morgan et al., 2018).
Flere teorier enes i dag om at barnets genetiske arv, utvikling, sanser, sosiale interaksjoner og oppvekstmiljø spiller en viktig rolle for barnets språklige utvikling. Derfor vil tidlige språkstimuleringstiltak for barn med identifiserte forstyrrelser eller risikofaktorer være positivt for barnets språkutvikling i senere alder (Fisher, 2017; Torkildsen et al., 2021).
Utfordringer knyttet til språkforståelsen kan innebære problemer med å følge instruksjoner, forstå spørsmål og/eller tolke betydningen av ord og setninger (Feldman, 2019). Utfordringer med talespråket er vanskeligheter med å uttrykke seg verbalt (Bishop et al., 2016). Dette kan inkludere begrenset ordforråd, mangelfull setningsbygning, manglende språklyder eller vanskeligheter med å finne riktige ord (Feldman, 2019).
Mange studier av barn med lite talespråk i 18–24 måneders alder, såkalte «late talkers», viser at de kan ta igjen jevnaldrende uten spesiell hjelp (Bishop et al., 2016). Undersøkelser viser at forsinkelser i talespråket hos toåringene ofte forsvinner spontant før barnet er tre år.
Variasjonen i utvikling av språklige ferdigheter i barnehagealder er stor, og det kan være vanskelig å vite når det er grunn til bekymring. Ved fire-femårs alder kan man identifisere barn med språkforstyrrelser som blir vedvarende (Torkildsen et al., 2021). Forskning har vist at det er vanskelig å predikere hvilke små barn som vil ha vedvarende problemer med språk, men at dårlig språklig progresjon til tross for tiltak, er et tegn på mer grunnleggende vansker (Bishop et al., 2016; Kristoffersen et al., 2012).
Kartleggingsverktøy
I tidligere nasjonal faglig retningslinje fra 2006 (IS-1235) omtaltes kartleggingsverktøy som kunne benyttes på helsestasjonen. I forbindelse med revisjonen av IS-1235 fikk Folkehelseinstituttet (FHI) i 2023 i oppdrag å utføre en systematisk kartleggingsoversikt for å identifisere verktøy helsestasjon kan bruke for å avdekke avvik fra normal språkutvikling hos barn 0–5 år (Jacobsen et al., 2024).
Forfatterne konkluderer blant annet med at resultatene i de inkluderte studiene fremhever kompleksiteten ved å identifisere universelle verktøy for språkkartlegging ment for barn 0–5 år. Variasjonen i hvor mange måleegenskaper som er evaluert for hvert verktøy FHI identifiserte, var stor. Videre ble det funnet lite forskning om kartleggingsverktøyene som var omtalt i retningslinjen fra 2006.
Det er ikke identifisert verktøy som er evaluert, validert, på norsk og gratis tilgjengelige, og som tjenestene kan benytte seg av i arbeidet sitt (Jacobsen et al., 2024). Helsedirektoratet har derfor ikke grunnlag for å anbefale konkrete kartleggingsverktøy til universelt bruk for vurdering av barns språk ved faste konsultasjoner på helsestasjonen.
Det vises ellers til Socialstyrelsen i Sverige som i 2022 utarbeidet en kunnskapsrapport om støtte og stimulering av kommunikasjons- og språkutvikling blant barn 0–2 år. Der påpekes det at forskningen på hensiktsmessige undersøkelsesmetode er utilstrekkelig. Mye tyder på at det er vanskelig å gjøre nøyaktige vurderinger av språket i løpet av barnets to første år (Socialstyrelsen, 2022).
