5. Barnekoordinator

Familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, har rett til barnekoordinator etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 c. 

Kommunen har plikt til å oppnevne barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a. Det innebærer at det er den kommunale helse- og omsorgstjenesten som skal oppfylle retten til barnekoordinator. Spesialisthelsetjenesten har ikke plikt til å tilby barnekoordinator. 

Dersom det er oppnevnt barnekoordinator, skal barnekoordinatoren sørge for samordning av tjenestetilbudet. De øvrige velferdstjenestenes plikt til å samarbeide med barnekoordinatoren følger av velferdstjenestenes samarbeidsplikter og bestemmelsene om kommunens samordningsansvar.

• Kapittel om samarbeid på individnivå
• Kapittel om samordningsplikt

Formålet med barnekoordinator

Foreldre til barn og ungdommer med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, er pårørende med store omsorgsoppgaver. Barna og ungdommene har ofte et omfattende hjelpebehov og behov for tett oppfølging i ulike faser av livet.

For enkelte foreldre kan det være behov for ekstra støtte og veiledning allerede under svangerskapet. For andre foreldre kan det være behov for bistand eller hjelp ved særskilte overganger i livet, som ved fødsel, overgang til barnehage, skole eller til voksenlivet. Noen barn/ungdom og deres foreldre har et kontinuerlig bistands- eller hjelpebehov gjennom alle disse livshendelsene. De må ofte forholde seg til flere deler av det offentlige tjenesteapparatet samtidig.

Mange foreldre opplever at informasjonen om tjenester og hjelpesystemet er mangelfullt, tilfeldig og personavhengig, og at de selv må finne, utløse og koordinere hjelpen som gis. Mange foreldre opplever også at tilbudet er for knapt, at det er fragmentert og lite koordinert.

For å sikre mer sammenhengende og bedre koordinerte tjenester til disse barna og ungdommene, og for å bistå og avlaste foreldrene, er det innført en rett til barnekoordinator.

Barnekoordinator tildeles familien   

Det er familien som har rett til barnekoordinator. Familien omfatter de som har omsorgsansvaret for barnet eller ungdommen. Dette kan være familier hvor barnets eller ungdommens foreldre er enslig(e), gift, partnere, samboende, separert eller skilt. Familier som venter adoptivbarn er også omfattet. Der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn eller ungdom, og barnet eller ungdommen bor i fosterhjem eller institusjon jf. barnevernsloven § 5-3, gjelder også retten til barnekoordinator.

Ved frivillig plassering i fosterhjem etter barnevernsloven § 3-2 er det avgjørende om og hva biologiske foreldre samtykker til. Biologiske foreldre kan altså samtykke til at fosterforeldrene på vegne av foreldrene får tildelt barnekoordinator.

Vilkårene for rett til barnekoordinator

Familien har rett til barnekoordinator når alle disse vilkårene er oppfylt:

• Familien venter barn eller har barn under 18 år
• Barnet har alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne
• Barnet vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester

Kommunen skal gjøre en individuell, konkret vurdering av om vilkårene er oppfylt.

Vilkår: Familien venter barn eller har barn under 18 år

Det er et vilkår at familien venter barn eller har barn under 18 år. Retten til barnekoordinator kan inntre allerede under svangerskapet eller når foreldre er tildelt et adoptivbarn.    

Selv om retten opphører ved fylte 18 år kan kommunen velge å tilby barnekoordinator også etter at barnet har fylt 18 år.

Vilkår: Barnet har alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne     

Det er et vilkår at barnet har alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne.

Barnets eller ungdommens sykdom, skade eller nedsatte funksjonsevne kan være av somatisk, psykisk, rusrelatert, fysisk, sosial, kognitiv eller sensorisk art og kombinasjoner av disse.  

Det sentrale for vurderingen av rett til barnekoordinator er hvilket hjelpebehov barnet eller ungdommen har, og i forlengelsen av dette om barnet eller ungdommen vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Det er derfor ikke et vilkår at barnet eller ungdommen har eller kommer til å få en diagnose.

Med «sykdom» menes både tilstander som kan diagnostiseres som en spesifikk sykdom og syndromer. Sykdom er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller psykiske og/eller kognitive funksjoner og som forandrer dem på en skadelig måte. Med syndromer menes grovt sett tilstander der det er flere symptomer, tegn og funn som til sammen peker mot eller danner en klinisk enhet, og som karakteriserer en sykdom eller tilstand.     

Med «skade» siktes det særlig til tilstander hvor uventede hendelser påvirker helsetilstanden på en negativ måte, for eksempel ulykker eller påført skade gjennom vold. En skade behøver likevel ikke være resultat av en brå eller uventet hendelse. Det kan også være belastningsskader som følge av langvarig uheldig eksponering, for eksempel omsorgssvikt. Slike skader kan igjen føre til nedsatt funksjonsevne.     

Med «nedsatt funksjonsevne» menes tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske, kognitive, sensoriske og/eller biologiske funksjoner. Noen er født med nedsatt funksjonsevne, mens andre får funksjonsnedsettelser på grunn av sykdom eller skade senere i livet.    

Det er ofte sammenhenger mellom sykdom, skade og nedsatt funksjonsevne, og noen ganger kan de være gjensidig forsterkende. At et barn eller ungdom er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, mobbing eller andre store belastninger kan føre til alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne. Skader påført ved andres maktmisbruk, ofte av nærpersoner, kan føre til traumer som gir mer langvarige og komplekse behov enn selve skaden. Barn eller ungdom som utsetter andre for vold eller seksuelt skadelig atferd kan selv ha underliggende alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne som bør kartlegges.

Alvorlig    

Barnets eller ungdommens sykdom, skade eller nedsatte funksjonsevne skal være "alvorlig". Kravet om alvorlighet skal ikke tolkes strengt. Kravet er ment å innebære at ikke enhver sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse gir rett til barnekoordinator.

Kombinasjoner av sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne kan føre til at tilstanden samlet sett anses mer alvorlig.     

Alvorlighetsgraden for en og samme sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse kan variere mye fra barn til barn. Betydningen som sykdommen, skaden eller den nedsatte funksjonsevnen har for det enkelte barn/ungdom, er derfor det sentrale for vurderingen. Barnets, ungdommens og familiens egen opplevelse av alvorlighetsgrad er en del av vurderingsgrunnlaget. 

Kommunen skal gjøre en faglig helhetsvurdering av om tilstanden til barnet eller ungdommen er alvorlig. Ved behov bør vurderingen være tverrfaglig. Vurderingstemaer er blant annet:

• hva tilstanden kan føre til av nedsatt funksjons- og mestringsevne
• invaliditet
• sykdomsutvikling
• smerte
• nedsatt livsutfoldelse
• om tilstanden vil kunne føre til tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser

Fysiske hindringer i livsutfoldelse kan føre til konsekvenser både psykisk og sosialt. Psykisk sykdom eller rusmiddelproblemer kan føre til sosial isolasjon og reduksjon i fysisk aktivitet.

Hvor komplisert tilstanden er å behandle eller hvilken helse- og sosialfaglig kompetanse som kreves for å behandle tilstanden eller følgene av den kan også tillegges noe vekt.

Vilkår: Barnet vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester 

Det er et vilkår at barnet eller ungdommen vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.

Med behov for «helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester» menes at barnet eller ungdommen har behov for både helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Tjenester og tiltak både med og uten krav til enkeltvedtak, inkludert "lavterskeltiltak", skal medregnes ved vurderingen av barnets eller ungdommens behov for tjenester. Både kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester er omfattet av begrepet "helse- og omsorgstjenester".

Barnets eller ungdommens behov for tjenester omfatter både tjenestebehov som det allerede er innvilget tjenester for, og tjenestebehov som fremdeles er udekket.

Hjelpebehovet kan være vanskelig å vurdere helt uavhengig av familiens omsorgsplikt og samlede omsorgsoppgaver. Vanskelig familiesituasjon, sosioøkonomiske utfordringer og lignende kan være relevante aspekter ved vurderingen av om familien har rett til barnekoordinator. Hvor nødvendig samarbeid og koordinering vil være for å sikre et forsvarlig tjenestetilbud inngår også i vurderingen.

Med «langvarig» menes at barnets eller ungdommens behov for helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester må være av en viss varighet. Kravet skal ikke tolkes strengt. Kravet kan for eksempel være oppfylt selv om behovet for tjenester bare strekker seg over noen få måneder. Barnets, ungdommens og familiens opplevelse av uforutsigbarhet kan være en relevant faktor i vurderingen av om behovet er langvarig. 

En familie vil for eksempel kunne ha nytte av målrettet og koordinert oppfølging i en kritisk, men forholdsvis kortvarig periode. Eksempelvis kan dette gjelde krevende livsfaser som siste del av et utfordrende svangerskap. I sårbare overganger kan det for noen barn og unge være behov for koordinering av tjenestetilbudet i en kortere periode. Dette gjelder eksempelvis i overgangen fra barneskole til ungdomsskole eller fra mindreårig til myndig. 

Med behov for «sammensatte eller koordinerte» menes at det er behov for at tjenestene til barnet eller ungdommen ses i sammenheng og virker sammen. Sentralt i vurderingen av kravet er om barnet eller ungdommen har behov for at tjenestene ytes i en helhetlig sammenheng. Dette vil for eksempel gjelde når det er avhengigheter mellom tjenestene. 

Barnekoordinator og alminnelig koordinator

Vilkårene for rett til barnekoordinator er noe mer omfattende enn for alminnelig koordinator. Til gjengjeld innebærer barnekoordinator en utvidet koordinatorordning sammenlignet med alminnelig koordinator, ved at den tildeles familien.

I en del tilfeller vil både retten til barnekoordinator og alminnelig koordinator være oppfylt. Koordinerende enhet må da ta initiativ til å avklare om barnet, ungdommen og familien ønsker oppfyllelse av retten til barnekoordinator eller alminnelig koordinator. Det er ikke meningen at et barn eller en ungdom/en familie skal ha to koordinatorer oppnevnt fra kommunen. 

Tilfeller der både retten til koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven er oppfylt  

Familien kan ha rett til barnekoordinator fra kommunens helse- og omsorgstjeneste samtidig som barnet/ungdommen har rett til koordinator fra spesialisthelsetjenesten. Koordinator i spesialisthelsetjenesten har ansvar for den institusjonsinterne koordineringen i forbindelse med eksempelvis innleggelse i sykehus. Spesialisthelsetjenesten har ikke plikt til å tilby barnekoordinator. 

For å sikre nødvendig samarbeid mellom koordinator oppnevnt etter spesialisthelsetjenesteloven og barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven, er det presisert at disse skal samarbeide, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a andre ledd.

Mer informasjon om koordinator i kommunen og spesialisthelsetjenesten finner du i veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator.

Plikten til å tilby barnekoordinator er lagt til kommunen etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a. Koordinerende enhet i kommunen har overordnet ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator. Gjennom oppnevningen av barnekoordinator utpekes hvem som har ansvaret for samordningen av tjenestene til barnet.  

Kommunen kan om ønskelig inngå interkommunalt samarbeid for å oppfylle plikten til å tilby barnekoordinator.

Involvering av familien, barnet og ungdommen 

Familien skal få gi uttrykk for sine behov, ønsker og synspunkter ved vurdering av rett til barnekoordinator og ved gjennomføringen av retten. Barnekoordinator bør aktivt bidra til å utforske barnet, ungdommen og familien sine mål og ressurser for å støtte dem i å mestre egen hverdag. Ivaretagelse av familieperspektivet er viktig. Å se familien i sitt vante miljø kan være relevant for å forstå den helheten som tjenestetilbudet og koordineringen skal passe inn i.

Sentrale spørsmål er blant annet:

• Hva er viktig for dere som familie?
• Hva trenger dere for å leve et godt liv?
• Hva er viktig for å få til et godt tjenestetilbud for dere?
• Hva trenger du som forelder/barn/søsken?

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører dem. Dette inkluderer også søsken. Barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Barnets medvirkning er nødvendig for å kunne vurdere hva som er til barnets beste. Les om hvordan barnets rett til å bli hørt og barnets beste kan ivaretas.

Se også: Barneombudets ekspertgruppe sine råd til tjenestene om godt samarbeid og barns medvirkning. Rapporten inneholder råd som kan være relevante for barnekoordinators arbeid med å sikre barnets eller ungdommens medvirkning. 

Samtykke til tildeling av barnekoordinator   

Det er foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet som skal samtykke til oppnevning av barnekoordinator. Barn og ungdom har rett til å bli hørt og at meningen deres skal tillegges vekt i overensstemmelse med alderen og utviklingen deres.

Også når det gjelder ungdom mellom 16 og 18 år er det foreldrene, eller den som samtykker på vegne av barnet, som skal samtykke til at det oppnevnes barnekoordinator. Ungdommens ønsker må tillegges stor vekt i slike tilfeller. I mange situasjoner vil det være mindre hensiktsmessig å tildele barnekoordinator dersom ungdommen motsetter seg dette. Imidlertid vil også andre hensyn i familien kunne være relevante i helhetsvurderingen, herunder hensynet til søsken og familiens behov for å få hjelp til å koordinere barnets/ungdommens helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.

Regelen om at det er foreldrene eller den som samtykker på vegne av barnet som samtykker til barnekoordinator følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a. Bakgrunnen er at barnekoordinator tildeles familien og ikke det enkelte barn eller ungdom.

Samarbeid med spesialisthelsetjenesten og andre velferdstjenester ved behov for barnekoordinator

Kommunen bør ha tverrsektorielle rutiner for hvordan behov for barnekoordinator meldes og hvordan personellet i velferdstjenestene blir gjort kjent med disse. Rutinene bør inkludere situasjoner hvor behov for barnekoordinator oppstår før fødsel, ved adopsjon og ved fosterhjems- eller institusjonsplassering.

Kommunens koordinerende enhet bør, med grunnlag i sitt ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator, være den enheten som skal motta meldinger om behov for barnekoordinator. Kommunen bør ha informasjon om dette på hjemmesidene sine.

Det vil ikke alltid være åpenbart om barnet eller ungdommen oppfyller vilkår for barnekoordinator. Personell i velferdstjenestene, herunder spesialisthelsetjenesten, bør ha mulighet til å kontakte koordinerende enhet i kommunen for veiledning i tilfeller hvor de er usikre på behovet for koordinering. Kompetanse til å vurdere om vilkårene for barnekoordinator er oppfylt vil ligge til koordinerende enhet eller annen enhet som kommunen har bestemt skal ha slik myndighet. 

Når spesialisthelsetjenesten oppdager mulig behov for barnekoordinator, bør helsepersonellet melde dette så raskt som mulig til kommunens koordinerende enhet. Tilsvarende praksis bør også gjelde personell i andre sektorer. Samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen kan nedfelles i de lovpålagte samarbeidsavtalene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 6-1 og § 6-2 første ledd nr. 2, 5 og 13. Hvis behov kan dette også formaliseres i avtaler mellom sektorer, men som et minimum bør det fremgå av rutiner.

Meldeplikt om behov for individuell plan og alminnelig koordinator

Helsepersonell og personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven har plikt til snarest mulig å gi melding om pasienters og brukeres behov for individuell plan og alminnelig koordinator etter

• pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5
• helse- og omsorgstjenesteloven §§ 7-1 og 7-2 
• spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 a. 

Dette følger av helsepersonelloven § 38 a.

Oppnevning av barnekoordinator

Koordinerende enhet har det overordnede ansvaret for oppnevning av barnekoordinator. Enhetene bør etablere god praksis for oppnevning av barnekoordinator, i samarbeid med de tjenesteytende enhetene, og nedfelle dette i rutiner i kommunens kvalitetssystem.

I den grad det er praktisk mulig bør det legges vekt på barnets, ungdommens og familiens ønske ved valg av barnekoordinator. Dette gjelder også i situasjoner hvor det er aktuelt å bytte koordinator.

Det er ikke et krav at den enkelte barnekoordinator skal oppnevnes fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kommunen kan også oppnevne barnekoordinator fra andre kommunale velferdstjenester. Krav til forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 vil fremdeles gjelde. 

Koordinering av helse- og omsorgstjenester er en hovedoppgave for barnekoordinator. God kjennskap til hvordan helse- og omsorgstjenestene er organisert og de konkrete tjenester, tiltak og oppgaver som kan ytes, er derfor sentralt. Av denne grunn er det ofte hensiktsmessig at barnekoordinator oppnevnes fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten.   

I de fleste tilfeller er det naturlig at barnekoordinator velges blant en av de som yter tjenester til barnet eller ungdommen. Det er et lederansvar å sikre tilstrekkelige rammer for utøvelse av rollen slik at dette ikke kommer på toppen av en fagstilling, men som en integrert del. Noen kommuner velger å opprette egne stillinger med spesialisert kompetanse til rollen som barnekoordinator for å gi et løft til arbeidet med barnekoordinator.  

At barnekoordinator velges blant en av tjenesteyterne kan gi god fleksibilitet og utnyttelse av ressurser og kompetanse. Det kan også gi økt kunnskap og erfaring som er nyttig i rollen som tjenesteyter. Målrettet arbeid med koordinering kan påvirke fagrollen og evnen til å se egen tjenesteyting i en større kontekst. Det bidrar også til økt kunnskap og innsikt i andre tjenester.

Egne stillinger kan gjøre det mulig å spesialisere kompetansen som barnekoordinator og muliggjøre kompetanse som er mer tilpasset målgruppene. En ulempe med egne stillinger for barnekoordinator kan være at barnet, ungdommen og familien kan oppleve økt kompleksitet ved at de må forholde seg til flere tjenesteutøvere. Å tilstrebe at barnekoordinator arbeider godt integrert med de øvrige tjenesteyterne er sentralt.     

Kommunestørrelse kan være en relevant faktor i vurderingen av hva som er hensiktsmessig organisering av barnekoordinatorrollen. Dersom kommunen velger å opprette egne spesialstillinger med formål om å inneha rollen som barnekoordinator, bør disse organiseres eller på annen måte ha formell tilknytning til koordinerende enhet. Det kan være en god løsning med en kombinasjon hvor barnekoordinatorer i faste stillinger går inn i de mest krevende prosessene. Disse kan også ha en veilederrolle overfor barnekoordinatorer i stillinger som er kombinert med tjenesteyting. Barnekoordinatorer i faste stillinger vil da kunne bidra i oppfyllelse av koordinerende enhets overordnede ansvar for opplæring og veiledning av barnekoordinator.

Ikke krav til enkeltvedtak ved avgjørelser om barnekoordinator 

Reglene i forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak og kapittel V om vedtaket gjelder ikke for kommunens avgjørelser om barnekoordinator, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 første ledd.

Kommunen har imidlertid plikt til å skriftliggjøre og begrunne avgjørelsen om tildeling eller avslag på barnekoordinator. Det må opplyses om klageadgang og rett klageinstans. Avgjørelsen skal dokumenteres i egnet saksbehandlingssystem. 

Når kommunen har kjennskap til behov som kan gi rett til barnekoordinator, skal kommunen på eget initiativ veilede familien om rettigheten, og ta initiativ til en rettighetsvurdering hvis familien ønsker det. Et ønske fra familien om barnekoordinator kan fremmes både skriftlig og muntlig.    

Se Veileder om saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven for mer informasjon om saksbehandlingsreglene. 

Rett til å klage 

Pasient, bruker eller dennes representant som mener at retten til barnekoordinator er brutt, kan klage til statsforvalteren etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.   

Klagen kan gjelde   

• avslag på ønske om barnekoordinator   
• endring eller opphør av barnekoordinator   
• manglende oppfyllelse av rett til barnekoordinator  

Pasient, bruker eller dennes representant kan også klage på avgjørelser om ikke å innvilge alminnelig koordinator etter fylte 18 år. 

• Informasjon om klageregler finner du i Rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7.
• Informasjon om behandling av klagesaker finnes i kapittel fire i Veileder for saksbehandling etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Barnekoordinators oppgaver følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a andre ledd bokstav a–e.

Barnekoordinatoren skal sørge for   

• koordinering av det samlede tjenestetilbudet,   
• å ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester,   
• at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet,   
• at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, at familien og barnet gis veiledning i deres kontakt med disse, og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner og   
• fremdrift i arbeidet med individuell plan.   

Barnekoordinator skal sørge for samordning av tjenestetilbudet.

Barnekoordinators oppgaver henger tett sammen og uttrykker kjerneelementer i strukturert, målrettet og personsentrert oppfølging som også inkluderer familieperspektivet. 

Barnekoordinatoren må gjennomføre oppgavene sine i samsvar med reglene om taushetsplikt og informert samtykke.   

Barnekoordinator skal sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan 

Barnekoordinators ansvar for å sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet som familien, barnet og ungdommen mottar, innebærer blant annet at barnekoordinatoren skal sørge for nødvendig samarbeid innad i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og samarbeid med spesialisthelsetjenesten og andre velferdstjenester, der dette er nødvendig for å tilby et koordinert tjenestetilbud. Barnekoordinatoren skal følge med på at tjenesteyterne samarbeider og at det er avklart hvem som er ansvarlig for å yte hvilke tjenester.     

Barnets, ungdommens og familiens tjenestebehov vil i praksis i stor grad kunne sammenfalle og utgjøre en helhet. Hensikten er at barnekoordinator skal koordinere familiens, barnets og ungdommens tjenestetilbud, der dette har en sammenheng med barnets eller ungdommens helsetilstand og behov for koordinerte tjenester, inkludert merbelastninger i familien som følge av barnets eller ungdommens situasjon. Tjenester til enkeltstående medlemmer av familien som ikke har sammenheng med at familien har et alvorlig sykt barn, faller som hovedregel utenfor barnekoordinators oppgaver.    

Barnekoordinator skal sørge for fremdrift i arbeidet med individuell plan. Individuell plan er et viktig verktøy for å sikre koordinering av det samlede tjenestetilbudet. 

Barnekoordinatoren skal påse at alle tjenestene er kjent med hva planen krever av dem, og følge opp at familien og barnet får oppfølging i tråd med planen. Videre skal barnekoordinatoren sørge for at den individuelle planen blir evaluert og oppdatert.

Tjenesteyterne har selvstendig ansvar for egen tjenesteyting, deltar aktivt i planarbeidet sammen med barnet, ungdommen og familien, og inngår i det tverrfaglige teamet i tråd med samtykke knyttet til planarbeidet. Kapittel om individuell plan.

Individuell plan skal ikke utarbeides uten samtykke. Uavhengig av om pasienten eller brukeren ønsker en individuell plan, er systematisk planlegging viktig for å sikre forsvarlig koordinering. Regelverket for individuell plan vil derfor være en god ramme for slik planlegging. 

Barnekoordinators myndighet til å koordinere det samlede tjenestetilbudet

Å sørge for et koordinert tjenestetilbud innebærer blant annet at barnekoordinatoren må påse at aktuelle tjenesteytere samarbeider og at de ulike tjenesteyterne har avklart hvem som er ansvarlig for å yte hvilke tjenester. Den enkelte barnekoordinator skal, uten å overstyre ansvaret som er lagt til den enkelte velferdstjeneste, kunne ta initiativ til styrket koordinering. 

Barnekoordinatoren har ikke myndighet til å kunne overprøve faglige eller prioriteringsmessige vurderinger foretatt av det enkelte helse-/fagpersonell eller den enkelte velferdstjeneste. 

Der hvor samarbeid og koordinering ikke fungerer godt nok har barnekoordinator myndighet til å kunne pålegge velferdstjenesten å samarbeide bedre eller å koordinere det samlede tjenestetilbudet bedre. At barnekoordinator har slik myndighet medfører ikke at barnekoordinator skal ta beslutninger om innholdet i og omfanget av tjenestene, men at barnekoordinator skal ha myndighet til å beslutte i forhold som gjelder koordinering av velferdstjenester. Dette følger av lovfesting av koordineringsoppgaven. 

Hvilken myndighet barnekoordinator vil ha, og hvordan dette i praksis skal gjennomføres i den enkelte kommune skal fremgå av delegeringsvedtak som gjøres innenfor kommunedirektørens rammer. Myndigheten som fremgår av delegasjonsvedtaket skal være knyttet til barnekoordinatorens oppgaver etter loven. Det er ikke valgfritt å delegere slik myndighet, dette følger av loven. Dette er noe som skal gjøres i alle kommuner og er en forutsetning for at barnekoordinator kan ivareta de oppgaver som følger av hol. § 7-2 a. 

Barnekoordinatoren må utføre sine oppgaver innenfor kommunalt besluttede rammer hva gjelder budsjett og prioritering/fordeling av ressurser mellom ulike kommunale sektorer. 

Det er kommunen, og ikke barnekoordinatoren, som har det rettslige ansvaret for at familien, barnet og ungdommen får de tjenestene de skal ha. Barnekoordinatoren skal ikke kunne instruere andre velferdstjenester om hvilke tjenester og hvilken oppfølging de skal gi til familien, barnet og ungdommen, og hvordan ulike tjenester skal ytes. 

Kommunens delegasjonsvedtak vil ikke gi en barnekoordinator myndighet til å pålegge velferdstjenester som ikke er kommunale, å samarbeide eller koordinere det samlede tjenestetilbudet bedre. Manglende samarbeid kan imidlertid være et brudd på disse velferdstjenestenes samarbeidsplikt.

Barnekoordinator er en lovfestet kommunal plikt. Barnekoordinator har ikke myndighet til å koordinere nivåinternt/institusjonsintern tjenesteytelse som skjer innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde.

Godt og forpliktende samarbeid

Barnekoordinator har en viktig rolle i å fremme et godt og forpliktende samarbeidsklima preget av gjensidig respekt og felles ansvar i det tverrfaglige teamet rundt barnet og familien. Å påpeke behov for forbedringer gjøres best innen rammen av et godt og tillitsfullt kollegafellesskap i teamet. Dersom dette ikke når frem, og kvaliteten på oppfølgingen av barnet, ungdommen og familien ikke er god nok, kan det være nødvendig å løfte problemstillinger i linje til relevant ledernivå. Praksis for dette bør nedtegnes i rutiner.   

Barnekoordinator skal sørge for å ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester

Oppgaven kan blant annet innebære at barnekoordinatoren får en plikt til å aktivt arbeide for at barnet, ungdommen og familien får nødvendig oppfølging fra de ulike velferdstjenestene, og veilede barnet, ungdommen og familien i kontakten sin mot ulike deler av det hjelpeapparatet.   

Dette innebærer at barnekoordinator aktivt lytter til barnet, ungdommen og familien og er oppmerksom på endringer i behov, enten det er behov for endring av tjenester, å etablere samarbeid mellom aktører eller ta initiativ til at kommunen oppfyller ansvaret sitt for å tilby og yte tjenester. Det gjelder både i helse- og omsorgstjenesten og overfor andre velferdstjenester som barnekoordinator har grunn til å tro at barnet, ungdommen og familien kan ha krav på.  

Oppgaven innebærer et spesielt ansvar for å følge opp overfor tjenestene for å sikre at barnet, ungdommen og familien får tjenestene de har krav på, og at tjenestene er tilstrekkelig koordinerte. Dette kan for eksempel innebære at barnekoordinatoren på vegne av barnet, ungdommen og familien kontakter velferdstjenestene for å avklare om de tilstrekkelig har vurdert hvilke tjenester som kan være aktuelle å tilby. Det kan også være aktuelt å følge opp pågående saksbehandlingsprosesser om vurderinger av tjenestebehov/-tilbud, eller om det trengs mer dokumentasjon eller opplysninger for å kunne gjøre nødvendige vurderinger. Barnekoordinator er, sammen med resten av teamet, i en sentral posisjon til å følge med på endringer i behov og å være en pådriver for nødvendige revurderinger.  

En forutsetning for å kunne oppfylle oppgavene, vil være at barnekoordinatoren har tilstrekkelige fullmakter og beslutningsmyndighet til å kunne bidra reelt til nødvendig oppfølging og tilrettelegging av tjenestetilbudet.    

Samarbeid med spesialisthelsetjenesten

Mange barn eller ungdommer kan ha omfattende behov for spesialisthelsetjenester i tillegg til tjenester fra kommunen og andre sektorer. Fagspesifikk oppfølging og samarbeid følger av krav til samarbeid og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. For noen diagnoser/tilstander kan det være utarbeidet standardiserte nasjonale forløp, nasjonale veiledere eller retningslinjer.

Disse barna og ungdommene kan også ha rett til koordinator i spesialisthelsetjenesten. Koordinator i spesialisthelsetjenesten skal sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med sykehus- / institusjonsoppholdet og overfor andre tjenesteytere, samt sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan i perioden pasienten er under behandling eller oppfølging ved sykehuset/institusjonen. Koordinator i spesialisthelsetjenesten vil være en viktig samarbeidspartner for barnekoordinator.  

Kommune og spesialisthelsetjeneste har gjensidig veiledningsplikt overfor hverandre. Samarbeidsavtalen mellom nivåene skal omfatte samarbeid om ytelse av helse- og omsorgstjenester til barn og unge med sammensatte vansker og lidelser, og som derfor mottar tjenester fra begge forvaltningsnivåene.

Barnekoordinator skal sørge for informasjon og veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbud, andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner

Barnekoordinator skal sørge for at barnet, ungdommen og familien får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet og andre velferdstjenester. Dette gjelder alle nivåer og sektorer som barnekoordinator har grunn til å tro at de kan ha krav på. Informasjonsplikten omfatter også informasjon om relevante pasient- og brukerorganisasjoner.    

Barnekoordinatoren skal sørge for at det er dialog med barnet, ungdommen og familien om innholdet og utformingen av tjenestene. Familien, barnet og ungdommen skal være kjent med innholdet i tjenestene de mottar, og få veiledning om tilbud og løsninger de kan velge eller søke om. Dette bidrar til at barnet, familien og ungdommen får medvirke og ha innflytelse på tjenestetilbudet.      

Barnekoordinator skal også sørge for at barnet, ungdommen og familien får veiledning i kontakt med andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner dersom det samtykkes til dette. Dette gjelder tjenestetilbud fra alle sektorer og tjenestenivåer som barnekoordinator har grunn til å tro at de kan ha krav på.

I tilfeller hvor barnekoordinator oppnevnes før fødsel eller i forbindelse med adopsjon eller fosterhjems- og institusjonsplassering vil behov for informasjon og veiledning sannsynligvis være svært sentralt i første fase.  

Det forutsettes ikke at barnekoordinator selv har sektorspesifikk kunnskap om kriterier og innhold i mangfoldet av tjenester og tilbud. Det er imidlertid viktig at barnekoordinator har oversikt over aktuelle velferdstjenester og hvem som kan gi nødvendig veiledning. Barnekoordinator kan innhente informasjon selv eller bistå familien i å komme i kontakt med riktig fagkompetanse i for eksempel skolen, NAV, barnevernstjenesten eller helse- og omsorgstjenesten. Velferdstjenestene har veiledningsplikt.

Forventningsavklaring til rollen som barnekoordinator er viktig fra oppstart    

Roller defineres av normer og forventninger til en bestemt oppgave, stilling eller relasjon. Felles forståelse av barnekoordinatorens rolle, er et viktig utgangspunkt for samarbeidet med barnet, ungdommen og familien. Både formål og oppgaver kan imidlertid forstås vidt. Avklaring av forventninger er derfor hensiktsmessig i kontinuerlig og åpen dialog allerede fra oppstartsamtalen mellom barnekoordinator og barnet, ungdommen og familien. Koordinerende enhet eller barnekoordinators nærmeste leder kan gjerne delta i slike samtaler, særlig ved oppstart. Les mer om koordinerende enhets ansvar.    

Tydelighet overfor barnet, ungdommen og familien om hvilke oppgaver som ligger til rollen som barnekoordinator er sentralt. Familiemedlemmene kan ha ulike forventinger til hva koordinator skal bidra med. Å skape trygghet og forutsigbarhet for både barnekoordinator, barnet, ungdommen og familien, er et viktig mål med rolleavklaringen. En viktig tilnærming er rolleavgrensninger som fremmer det naturlige samspillet i familien. Barnekoordinators primære mandat er forankret i barnets situasjon. Det er dermed naturlig at rollen avgrenses med utgangspunkt i merbelastningen barnets eller ungdommens situasjon innebærer for barnet/ungdommen selv og familiens samlede omsorgssituasjon.

For å forstå situasjonen er det viktig å lytte til barnet, ungdommen og familiens egen beskrivelse. Sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne hos ett familiemedlem påvirker roller og arbeidsfordeling i familien. Familieperspektivet må alltid inkluderes i vurderingen av hva barnekoordinator bør bistå med.   

Avklaring av forventninger til rollen som barnekoordinator er også viktig overfor tjenesteyterne i det tverrfaglige teamet. Tjenesteyterne har selvstendig ansvar for egen fagutøvelse. Samtidig må de se bidragene sine i sammenheng med andre tjenester slik at det samlede tilbudet blir helhetlig og samordnet. Barnekoordinator skal ikke overta oppgaver som ligger til tjenesteyterne og skal ikke overprøve tjenesteyternes faglige vurderinger.     

Kontinuitet i sårbare overganger 

Det er viktig at barnekoordinator sikrer planlegging i god tid for å skape trygghet, forutsigbarhet og kontinuitet i sårbare overganger både for de som mottar og yter tjenester. Barnekoordinator bør sikre at barnet, ungdommen og familien blir kjent med og trygg på nye tjenester som skal hjelpe. Hva som er tilstrekkelig tid, er individuelt og avhengig av hva slags overganger det dreier seg om.   

Overgang fra barnekoordinator til alminnelig koordinator ved fylte 18 år er eksempel på en fase der tidlig planlegging er viktig. Ved bytte av koordinator kan det være hensiktsmessig med overlapping slik at koordinatoren og ungdommen og eventuelt familien blir kjent med hverandre. Individuell plan er et nyttig verktøy. 

Dokumentasjon av barnekoordinators koordineringsoppgaver

Helsepersonelloven gjelder i utgangspunktet for alt personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Dette følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1. Forskrift om helsepersonellovens anvendelse § 2 gjør imidlertid unntak fra reglene om dokumentasjonsplikt for personell som yter tjenester «som ikke er å anse for helsehjelp». Personell som ikke yter helsehjelp har dermed ingen direkte lovpålagt plikt til å dokumentere sin tjenesteytelse.

Kommunen er imidlertid pålagt plikter som forutsetter at tjenesteytelsen i en viss grad likevel dokumenteres. Dette gjelder kravet om at tjenestene skal være forsvarlige, helhetlige og koordinerte etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, og kommunens plikt til å arbeide systematisk for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2. Videre har kommunen plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at tjenestenes omfang og innhold er i samsvar med krav i lov eller forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd. Kommunens plikter etter disse bestemmelsene utfylles av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene.

Kommunens ansvar etter dette regelverket nødvendiggjør en viss skriftliggjøring av informasjon også innenfor oppgavene som ikke er å anse som helsehjelp. Kommunen må utarbeide rutiner for og krav til dokumentasjonen, samt legge til rette for at personellet kan dokumentere i samsvar med dette.

Ved gjennomføring av koordineringsoppgavene må barnekoordinator fortløpende dokumentere opplysninger som etter en skjønnsmessig vurdering vil anses nødvendige og relevante for en forsvarlig dokumentasjon av koordineringsoppgavene. Hva som anses relevant og nødvendig må ses i sammenheng med formålet med barnekoordinators oppgaver og barnets og familiens interesser og samarbeidet med tjenestene. Dokumentasjonen er videre viktig for å ivareta retten til barnekoordinator og retten til å klage, samt kommunens ansvar for evaluering og systematisk kvalitetsarbeid, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Dokumentasjon av barnekoordinators oppgaver vil innebære behandling av personopplysninger som krever et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6. Fordi dokumentasjon også vil innebære behandling av særlig kategorier av personopplysninger, kreves i tillegg behandlingsgrunnlag etter artikkel 9. Behandlingsgrunnlaget vil følgelig være personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 bokstav h, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a samt §§ 4-1, 4-2, 3-1 og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Det naturlige stedet å dokumentere barnekoordinators arbeid vil kunne være i sikker sone i kommunens saksbehandlingssystem. Dokumentasjonen vil inngå i kommunens arkiv, jf. arkivloven § 6.

Kommunen må sikre gode rammer for barnekoordinators arbeid

Det er et lederansvar å sikre at barnekoordinator har tilstrekkelige rammer for å ivareta ansvaret sitt. Sentrale forutsetninger for trygghet i rollen er at barnekoordinator har lederforankring og at rollen verdsettes og legitimeres i det daglige arbeidet i virksomheten. For eksempel er det viktig at ledere anerkjenner at barnekoordinator bruker tid på å utvikle gode relasjoner og kompetanse i rollen. 

Rutiner for barnekoordinators arbeid bør være nedfelt i kommunens kvalitetssystem. Delegasjonsvedtaket må sikre at barnekoordinator har tilstrekkelig myndighet til å utføre sin rolle, i samsvar med krav og rutiner for rollen.

Kompetanse i barnekoordinatorrollen

Helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes etter helse- og omsorgstjenesteloven skal være forsvarlige, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Dette innebærer blant annet at kommunen skal sikre tilstrekkelig fagkompetanse i barnekoordinatorrollen. 

Barnekoordinator bør ha god kjennskap til helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Det handler både om å få opplæring før en trer inn i rollen, og veiledning og oppfølging i videre læringsprosess.     

Rollen som barnekoordinator kan ivaretas uavhengig av profesjon, og det bør legges vekt på den enkeltes reelle kompetanse og forutsetning for å kunne ivareta barnekoordinators lovpålagte oppgaver. En faktor som er mer fremtredende for barnekoordinator enn andre koordinatorfunksjoner er at de skal ivareta både barnet og familien. En kombinasjon av relevant fag- og profesjonskompetanse, erfaring og personlig egnethet er et sentralt utgangspunkt. Å kunne håndtere kompleksitet, ha evne til å arbeide strukturert og ha gode ferdigheter i å bygge relasjoner, er viktige egenskaper i vurderingen av egnethet.     

Koordinerende enhet har ansvaret for opplæring og veiledning av barnekoordinatorer. Sentrale temaer i opplæringen er de samme som for alminnelig koordinator. En mer spisset kompetanse inn mot målgruppene barn, ungdom og familie er imidlertid mer fremtredende for barnekoordinator.

Kommunen skal sørge for at barnekoordinator har nødvendig kunnskap om og kompetanse i det aktuelle fagfeltet, relevant regelverk, retningslinjer, veiledere og styringssystemet, se forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 7 bokstav b.

Sentrale kompetanseområder for barnekoordinator:      

• Oppfølging av barn, ungdom og familier   
• Barn og unges rettigheter   
• Individuell plan og koordinator – rettigheter og plikter     
• Brukermedvirkning – herunder om samarbeid i et familieperspektiv     
• Tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid og ledelse av teamarbeid     
• Samhandling og kommunikasjon – veiledningsmetodikk     
• Møteledelse     
• Offentlig forvaltning og tjenesteyting     
• Rutiner og verktøy     

Antall barn/familier per barnekoordinator  

En barnekoordinator bør ikke ha ansvar for et for stort antall barn og familier. Antallet som er hensiktsmessig kan variere avhengig av bistandsbehovet til de enkelte familiene og barna.