2. Krav til helsepersonells yrkesutøvelse

Helsepersonelloven § 4 er en sentral bestemmelse i helseretten. Bestemmelsen stiller krav til helsepersonells utførelse av arbeidet. Dette skal være faglig forsvarlig og helsepersonellet skal gi omsorgsfull hjelp. Bestemmelsen er grunnlag for de vurderinger som gjøres i tilsynssaker mot helsepersonell.

Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse må sees i sammenheng med den plikt helse- og omsorgstjenesten har til forsvarlig virksomhet, se spesialisthelsetjenesteloven § 2-2, helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og tannhelsetjenesteloven § 1-3a. Kravet til forsvarlighet i tjenestelovgivningen pålegger virksomheten en plikt til organisering og etablering av rutiner og prosedyrer som sikrer forsvarlige helsetjenester. Plikten innebærer også at virksomhetens eier og ledelse har ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte. Se nærmere om dette under kommentarene til helsepersonelloven § 16. Se også forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv I-2/2013 Lederansvaret i sykehus (regjeringen.no).

Første ledd

Første ledd stiller krav til helsepersonell om å utøve arbeidet sitt i samsvar med krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp.

Helse- og omsorgstjenester som tilbys og ytes skal være forsvarlige. I dette ligger at kvaliteten på tjenestene skal ligge på et visst nivå. Forsvarlighetskravet gjelder på alle nivåer i helse- og omsorgstjenester i både privat og offentlig sektor for det enkelte helsepersonell og virksomheten.

Kravet til forsvarlighet som rettes mot virksomheter omfatter en plikt til å tilrettelegge tjenestene slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud.

Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Med rettslig standard menes at rettsregelens innhold kan variere over tid, og ikke knytter avgjørelsen til bestemte og entydige kriterier, men gir anvisning på en bestemt målestokk til bruk ved bedømmelsen. For det enkelte helsepersonell innebærer forsvarlighetskravet i utgangspunktet en plikt til å opptre i samsvar med de til enhver tid gjeldende faglige normer og lovbestemte krav til yrkesutøvelsen. I dette ligger blant annet forventning om at nasjonale veiledere og retningslinjer følges. Begrepets innhold varierer derfor med faglig utvikling, verdioppfatninger og lignende. Det er ikke et absolutt krav om at en skal gjøre alt som er mulig å gjøre for den enkelte pasient, for eksempel ved å ta alle tilgjengelige ressurser i bruk.

Hva som skal til for at et helsepersonell anses å handle faglig forsvarlig, skal bedømmes ut fra det en kan forvente på bakgrunn av helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Med kvalifikasjoner siktes det til både formelle og reelle kvalifikasjoner, dvs. helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. Fag- og yrkesorganisasjoners normer og yrkesetiske regler vil også være veiledende for hvilke forventninger man kan ha til kvalifikasjoner hos de respektive helsepersonellgrupper. Videre må forventninger knyttes til innholdet i den enkelte helsepersonellgruppes utdanning og til kravene til autorisasjon mv. Autorisasjon, lisens, grenselisens og spesialistgodkjenning stiller visse krav til utdanning mv., og bidrar til å sikre at grupper av helsepersonell har særskilt kyndighet for yrkesutøvelse innen sine områder, men er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til at det enkelte autoriserte helsepersonell er kvalifisert til å utføre en bestemt oppgave i enhver sammenheng. Hva den enkelte er kvalifisert til, er en objektiv vurdering, men forsvarlighetskravet tilsier at det enkelte helsepersonell vurderer om det har tilstrekkelige kvalifikasjoner eller om pasienten bør videre-henvises, eventuelt spesialistkompetanse innhentes. Forventningene til handlemåte vil være annerledes for en erfaren spesialist enn til helsepersonell med kort tids erfaring.

Hva som kan forventes ut fra kvalifikasjoner vil dessuten variere med den konkrete situasjon, dvs. med arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Det sentrale er hvordan helsepersonellet burde ha opptrådt i situasjonen på bakgrunn av egne kvalifikasjoner, ikke hvordan helsepersonellet burde opptrådt i en ideell situasjon. De forutsetninger og handlingsalternativer som helsepersonellet har i den konkrete situasjon vil kunne medføre modifikasjoner i forsvarlighetskravet. Det innebærer blant annet en avgrensning mot forhold som helsepersonellet ikke har herredømme over eller kan lastes for, for eksempel fordi det skyldes en systemsvikt. Det innebærer også at helsepersonell ikke kan anses å opptre uforsvarlig når de yter helsehjelp ut over området for egne kvalifikasjoner, dersom det ville innebærer en uforsvarlig unnlatelse eller en uforsvarlig handling ikke å yte helsehjelpen.

En rekke momenter kan trekkes inn i den konkrete vurderingen av hva som kan anses å være forsvarlig opptreden fra helsepersonellets side:

Det må vurderes om vedkommende har innrettet yrkesutøvelsen etter sine faglige begrensninger og om vedkommende har holdt seg tilstrekkelig oppdatert på det fagfeltet vedkommende beveger seg på.

Helsedirektoratet har i flere brev uttalt seg om hvorvidt fysioterapeuter kan benytte injeksjonsbehandling, se blant annet brev 12. april 2013 og brev 16. mai 2017. Hvorvidt det er faglig forsvarlig at fysioterapeuter med tilleggsutdanning utfører behandling med injeksjonsterapi kan det ikke gis noe entydig svar på. Det må foretas en konkret vurdering av om en fysioterapeut har tilstrekkelig kompetanse og kvalifikasjoner til å sette injeksjoner på pasienter.

Videre kan det utstyret, de legemidler og det personell osv. som helsepersonellet har hatt til rådighet, få betydning for bedømmelsen av forsvarligheten. Dersom bruken av teknisk utstyr eller legemidler i den konkrete situasjonen utgjør en risiko for feil, må det foretas en avveining mot de fordeler som kan tenkes oppnådd ved bruk av utstyret. Dersom nødvendige hjelpemidler ikke er tilgjengelig, kan forsvarlig handlemåte være å overføre pasienten til et alternativt behandlingssted med bedre forutsetninger for å yte helsehjelpen.

Forsvarligheten bedømmes videre ut fra om det er innhentet samtykke til helsehjelp fra pasienten og hvilken informasjon han eller hun har fått, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 og 3-2. Samtykke er hovedregelen for all ytelse av helsehjelp. Gyldig samtykke forutsetter at pasienten forstår hva han eller hun gir samtykke til, dvs. at vedkommende har fått tilstrekkelig informasjon om diagnosen og helsehjelpen. Hvor inngående informasjonen må være, beror på en skjønnsmessig avveining. Unnlatelse av å innhente samtykke eller å gi pasienten opplysninger på en måte som pasienten kan forstå og nyttiggjøre seg, kan være uforsvarlig. For eksempel kan manglende informasjon om legemiddelbruk og bivirkninger som pasienten skal være oppmerksom på, få fatale følger. Kravet til informasjon og samtykke skjerpes ved utprøvende og eksperimentell behandling. Likeledes skjerpes kravet til informasjon dersom nasjonale veiledere og retningslinjer fravikes.

Videre forventes det at helsepersonellet innhenter tilstrekkelige opplysninger fra og om pasienten før det gis helsehjelp. Forsvarlig diagnostisering vil for eksempel primært bero på om tilstrekkelige og adekvate tiltak er satt i verk for å stille diagnosen, herunder om tilstrekkelige opplysninger er innhentet, og ikke på om det er stilt riktig diagnose. Dersom det settes i verk omfattende inngrep på usikker indikasjon, vil dette øke kravet til innhenting av opplysninger og utredning før behandling iverksettes.

Forsvarlig yrkesutøvelse innebærer også at helsepersonell ikke utnytter det avhengighetsforhold som kan oppstå mellom pasient og helsepersonell. Helsepersonell har ansvar for å skille mellom private og profesjonelle relasjoner.

Forsvarlighet forutsetter som utgangspunkt videre at helsepersonellet holder seg til anerkjente og utprøvde metoder for helsehjelp. Hva som ligger innenfor det forsvarlige, vil bero på pasientens helsetilstand og hvilke behandlingsalternativer som er tilgjengelige. Hovedkravet til forsvarlig behandling er at den metoden som anvendes er egnet til å gi kurativ eller lindrende effekt. Valg av behandlingsmetoder beror på faglig skjønnsmessig avveining. Viktige hensyn vil være pasientens sykdom, alder, allmenntilstand, inngrepets omfang og behandlingsutsikter.

I denne forbindelse er det viktig å merke seg at helsepersonelloven kommer til anvendelse når alternativ behandling utøves av autorisert helsepersonell eller innenfor helse- og omsorgstjenesten. Dette følger av alternativ behandlingsloven § 2 femte ledd. Helsepersonell som utøver alternativ behandling vil altså bli bedømt etter de krav til faglig forsvarlighet som følger av helsepersonelloven.

Behandlingens skadepotensial vil også være et moment i forsvarlighetsbedømmelsen. Jo større risiko for skade, desto større krav til forsvarlig utøvelse. Forsvarligheten må bedømmes ut fra helsepersonellets mulighet til å forstå skaderisikoen, samt hvilke handlingsalternativ vedkommende hadde i den konkrete situasjonen.

De generelle rammebetingelser som helsepersonellet er bundet av, vil også påvirke vurderingen av forsvarligheten. Kompetanse, utstyr og ressurser for øvrig må tas i betraktning og kan begrense omfanget av den helsehjelpen som kan ytes forsvarlig. Der ressursene er begrenset kan viderehenvisning, for eksempel til et større sykehus, være den forsvarlige handlemåten.

Den tiden helsepersonellet har til rådighet er også relevant for forsvarlighetsbedømmelsen, for eksempel vil helsepersonell ofte måtte handle raskt for å hindre at skade eller akutt sykdomstilstand medfører alvorlig fare for pasientens liv eller helse. I en slik situasjon skal det mer til for at feil fra helsepersonellets side vil anses som uforsvarlig. Helsepersonellet har likevel en selvstendig plikt til å unngå for stort tidspress; det kan for eksempel innebære at en fastlege må henvise pasienter til annen lege.

Plikten til omsorgsfull hjelp innebærer å gi helsehjelpen på en måte som yter pasienten omtanke og respekt og ikke krenker vedkommendes personlige integritet. Konkret gir dette seg uttrykk i måten helsepersonell opptrer overfor og kommuniserer med pasienten, så vel som med pasientens pårørende. Se 08/103 og 08/161. Plikten til omsorgsfull hjelp vil kunne overlappe med forsvarlighetskravet, da det kan være uforsvarlig ikke å opptre omsorgsfullt overfor en pasient. Noen tjenester og helsehjelpssituasjoner kan kreve en særlig respekt og omsorg for at behandlingen eller pleien skal kunne anse å være forsvarlig.

På samme måte som forsvarlighet, bedømmes omsorgsfullhet på grunnlag av hva som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

For eksempel vil forventningene til samhandling og kommunikasjon med pasienten kunne være mindre i en øyeblikkelig hjelp-situasjon enn i en planlagt helsehjelpssituasjon, og vurderingen av om hjelpen ble gitt på en omsorgsfull måte kan bli ulik i de to situasjonene.

Forventningene vil også kunne være ulike avhengig av helsepersonellets rolle eller arbeidsoppgaver. Noen pasientgrupper vil i større grad enn andre være prisgitt helsepersonellets behandling og pleie, og for personellgrupper som er i befatning med disse pasientgruppene det vil det kunne kreves at det utvises en særlig respekt og omsorg for at helsehjelpen skal vurderes som omsorgsfull. Kravet kan også ses i sammenheng med helse- og omsorgstjenestens plikt til å tilrettelegge for et verdig tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 første ledd bokstav b og pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 tredje ledd.

Andre ledd

Andre ledd første punktum forutsetter at helsepersonell innhenter nødvendig bistand og viderehenviser pasienter der egne kvalifikasjoner ikke strekker til.

Mange metoder og behandlingsformer krever medisinsk kyndighet og kravet til forsvarlighet tilsier da at annet helsepersonell henviser til leger, eventuelt med spesialistkompetanse, for å diagnostisere, undersøke og behandle pasienten. Eksempelvis ble en hjelpepleier som hadde gitt råd og behandling i strid med legens forordninger ilagt en advarsel. Vedkommende hadde gitt råd som lå utenfor vedkommendes kompetanseområde, se sak 14/290 fra Statens helsepersonellnemd.

Bestemmelsen utelukker ikke at helsepersonell uten autorisasjon eller nødvendig fagkompetanse kan gå utover sin kompetanse i nødssituasjoner, for eksempel ved å forsøke å gi livreddende helsehjelp. Det kan neppe sies at forsøk på å redde pasientens liv kan medføre alvorlig helserisiko - alternativet blir ikke å forsøke livreddende hjelp. Dette er i overensstemmelse med alminnelige nødrettsbetraktninger og den interesseavveining som da finner sted.

Andre ledd andre punktum krever at yrkesutøvelsen skjer ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell dersom pasientens behov tilsier det. Dersom det er nødvendig for å oppfylle forsvarlighetskravet og for å gi pasienten et adekvat og helhetlig tjenestetilbud, skal helsepersonell samarbeide om pasientbehandlingen. Det vises til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e som pålegger kommunene og de regionale helseforetakene å legge til rette for samhandling og samarbeid.

Andre ledd tredje punktum pålegger helsepersonell å delta i arbeidet med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5. Plikten til å delta i arbeidet med individuell plan er særlig viktig for å ansvarliggjøre helsepersonell som ikke har noen tilknytning til kommune eller regionalt helseforetak gjennom driftsavtaler mv., som for eksempel privatpraktiserende kiropraktorer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonells plikt til å melde fra om pasienters og brukeres behov for individuell plan i helsepersonelloven § 38a.

Tredje ledd

Tredje ledd presiserer at leger og tannleger skal ta beslutninger i medisinske og odontologiske spørsmål når de samarbeider med annet helsepersonell om undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Hensikten er at den som har de beste faglige kvalifikasjoner tar beslutningen når flere personellgrupper virker sammen og å hindre at helsepersonell overprøver beslutninger fattet av personell med bedre faglige forutsetninger.

Det vil være leger som bestemmer behandlingsregimet ved sykehusinnleggelser, og herunder tar avgjørelser om operative inngrep, medikamentell behandling, bruk av anestesi, og andre undersøkelses- og behandlingsformer som krever medisinsk kyndighet. Andre tilfeller der det kan tenkes at legen bør ha et særskilt beslutningsansvar, kan være nødrettssituasjoner der flere typer helsepersonell blir stilt overfor en felles oppgave. Kravet om at legen tar beslutninger i medisinske spørsmål, utelukker imidlertid ikke at annet helsepersonell kan utføre enkel diagnostikk og ta beslutninger om pleie og omsorg.

Bestemmelsen om at lege og tannlege tar beslutninger i medisinske og odontologiske spørsmål gjelder kun i konkrete behandlingssituasjoner, og regulerer ikke spørsmål av mer organisatorisk karakter, som for eksempel ledelse. Normalt tas det sikte på situasjoner der samarbeid mellom lege/tannlege og annet helsepersonell foregår innen en organisatorisk ramme. Dersom for eksempel sykehusavdelinger er organisert med ulike faggrupper på ulike avdelinger, er utgangspunktet at en lege ikke kan disponere personell på andre avdelinger, uten at dette eventuelt fremgår av stillingsinstrukser og organisasjonskart innen det enkelte sykehus. Her vises for øvrig til spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 og rundskriv om lov om spesialisthelsetjenester (IS-5/2013).

På samme måte som helsepersonell ikke plikter å rette seg etter instrukser fra arbeidsgiver eller andre som kan innebære lovbrudd, plikter helsepersonell heller ikke å rette seg etter instrukser fra lege eller tannlege dersom instruksene er ulovlige eller uforsvarlige.

Fjerde ledd

I fjerde ledd har departementet fått hjemmel til å gi forskrifter om at visse behandlings-metoder bare kan utøves av nærmere angitt personell som har gjennomgått særskilt opplæring. Med hjemmel i denne bestemmelsen har departementet gitt enkelte forskrifter om kvalifikasjonskrav, bl.a. i forbindelse med kosmetisk kirurgi. Det er følgende forskrifter:

• Forskrift om lystgass ved tannbehandling
• Forskrift om kosmetisk kirurgi
• Blodforskriften
• Akuttmedisinforskriften
• Forskrift om håndtering av humane celler og vev

Bestemmelsen fastslår at bare helsepersonell kan utføre kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling som kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger. Dette innebærer at slik virksomhet ikke kan utføres av aktører uten helsefaglig kompetanse.

Formålet med denne bestemmelsen er ivaretakelse av pasientsikkerhet ved å hindre at personer uten forsvarlig helsefaglig kompetanse tilbyr behandling som kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning.

Grensen mellom skade og sykdom kan være uklar. Med begrepet sykdom menes både tilfeller som kan diagnostiseres som en spesifikk sykdom og tilfeller som betegnes som syndromer. «Sykdom» er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner og forandrer dem på en skadelig måte. Med syndrom sikter man grovt sett til situasjoner hvor man påviser en gruppe eller ett sett av symptomer, tegn og funn som til sammen peker mot eller danner en klinisk enhet og som karakteriserer en sykdom eller tilstand. Med «skade» siktes det særlig til situasjoner hvor uventede hendelser påvirker helsetilstanden på en negativ måte.

Både skade og sykdom behøver likevel ikke bare være resultat av en uønsket eller uventet hendelse. Sykdom eller skade kan også oppstå som en kjent eller påregnelig «komplikasjon» eller «bivirkning» knyttet til det aktuelle inngrepet, injeksjonen eller behandlingen. En kjent eller påregnelig komplikasjon eller bivirkning knyttet til det aktuelle inngrepet, injeksjonen eller behandlingen, vil derfor likestilles med «skade eller sykdom».

Krav om «alvorlig» skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning innebærer at ikke enhver skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning vil være relevant. I vurderingen vil det være relevant å legge vekt på både fysiske og psykiske aspekter. Ved vurderingen av om det i denne sammenheng skal sies å foreligge en «alvorlig» skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning skal det foretas en helhetsvurdering. Det må blant annet legges vekt på hvor smertefull tilstanden normalt er, hvor syke pasienter med den aktuelle tilstanden normalt vil være, om tilstanden medfører eller vil komme til å medføre funksjonsnedsettelse, invaliditet eller nedsatt livsutfoldelse og om tilstanden vil medføre tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser.

Ved vurderingen av om det er snakk om en alvorlig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning må det også legges en viss vekt på i hvilken grad det innenfor helse- og omsorgstjenesten finnes effektiv helsehjelp eller andre tiltak som kan settes i verk, enten når det gjelder å behandle skaden, sykdommen, komplikasjonen eller bivirkningen eller holde tilstanden i sjakk. Dersom det foreligger risiko for skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning som ikke lar seg behandle, eller som er komplisert å behandle, vil dette lettere bli å anse for «alvorlig» sammenlignet med tilstander som enkelt lar seg behandle eller som kanskje ikke behøver behandling i det hele tatt.

Det må også ses hen til om aktuelle skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning er forbigående eller varig. Varig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning vil lettere anses for alvorlig, sammenlignet med tilstander som er forbigående eller helt kortvarige. I den forbindelse må det også ses hen til om det vil være behov for helsehjelp for å fjerne skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning, eller dens følger, eller om dette forsvinner av seg selv over tid uten behov for helsehjelp.

Bruk av betegnelsen «kan påføre» innebærer at det må være en viss sannsynlighet for at skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger kan oppstå som følge av virksomheten. Dersom det er usannsynlig at dette kan oppstå som følge av aktuell form for kosmetisk inngrep, injeksjon eller behandling, er det mindre grunn til å forbeholde slik virksomhet for helsepersonell.

«Kosmetisk kirurgi/inngrep» forutsetter som hovedregel kompetanse som lege. Begrepet kosmetiske inngrep omfatter kosmetisk kirurgi og plastisk kirurgi, men det kan også omfatte virksomhet som ikke nødvendigvis vil betegnes som kirurgi, for eksempel ulike prosedyrer som ligger svært tett inntil det som i dag defineres som kosmetisk kirurgi hvor skaderisiko og bivirkningsprofil for en del av behandlingsformene kan være like store som for inngrep som er definert som kosmetisk kirurgi.

Med «kosmetiske injeksjoner» menes primært injeksjoner i hud og underhud med legemidler eller substanser med hudfyllstoff, ofte betegnet som fillere eller «fillers». Kosmetiske injeksjoner vil også kunne utføres av annet helsepersonell enn lege, enten alene eller som leges medhjelper.

«Kosmetisk behandling» vil være virksomhet som ikke er å anse for kosmetisk kirurgi/inngrep eller kosmetiske injeksjoner, og hvor virksomheten i større grad også utføres av personer som ikke er helsepersonell. Begrepet skal forstås som ulike former for virksomhet eller behandling som har et kosmetisk formål, men som i henhold til regelverk, medisinsk terminologi og praksis ikke anses som «kosmetisk kirurgi/inngrep» eller «kosmetiske injeksjoner».

Inndelingen over vil stort sett også samsvare med hvilken kompetanse som er nødvendig for å kunne utøve virksomheten forsvarlig. Kosmetisk kirurgi/inngrep forutsetter som klar hovedregel kompetanse som lege, mens kosmetiske injeksjoner til en viss grad også vil kunne utføres av annet helsepersonell, enten alene eller som leges medhjelper. Kosmetisk behandling vil i en slik inndeling være virksomhet som ikke er å anse for kosmetisk kirurgi/inngrep eller kosmetiske injeksjoner, og hvor virksomheten i større grad også utføres av personer som ikke er helsepersonell.

Som eksempel på behandling som ofte anses som helsehjelp, viser vi til  Prop. 221 L (2020–2021) pkt. 2.6 der det framgår:

Når ren kosmetisk behandling uten medisinsk grunnlag utføres av helsepersonell, må spørsmålet om behandlingen anses som helsehjelp eller ikke bero på en konkret og helhetlig vurdering, jf. helsepersonelloven § 3.

All plastikkirurgisk virksomhet og prosedyrer, inkludert kosmetisk kirurgi og prosedyrer som er spesifikke for slik virksomhet, er helsehjelp på linje med prosedyrer i andre kirurgiske fag. I tillegg utvikles stadig en rekke forskjellige prosedyrer og teknikker som kan vurderes konkret med tanke på om de er å anse som helsehjelp eller ikke.

Noen eksempler på hva som ofte er vurdert til å være helsehjelp er:

• Skleroterapi
• Mesolipoterapi
• Lipolyse
• rynkebehandling med botulinumtoksin
• peeling med kjemiske stoffer som virker dypere ned i huden
• laserbehandling fra styrke 3b og oppover

Se mer om avgrensningen i Prop. 221 L (2020-2021). 

Hva som menes med «helsepersonell» er definert i helsepersonelloven § 3.

Nærmere om behandling med laser

Når det skal tas stilling til om en behandling med laser omfattes av helsepersonelloven, vil det, som for andre behandlinger, være et sentralt moment om det benyttes metoder eller prosedyrer som krever medisinsk eller helsefaglig kompetanse. Det vil være en konkret vurdering av om den aktuelle laserbehandlingen kan "påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger", og om den derfor bare kan utføres av helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 4 a.

Det fremgår av Prop. 221 L (2020–2021) pkt. 2.2 at

Det finnes også en rekke typer kosmetiske behandlinger som ikke påvirker hud og underhud i særlig grad og der risiko for alvorlige komplikasjoner er liten. For denne type behandlinger er det ofte heller ikke strengt nødvendig at den som utøver virksomheten er helsepersonell. Et eksempel på slik virksomhet kan være tatovering og rynkebehandlinger med relativt milde kremer.

All bruk av sterke lasere, det vil si styrke 3b og oppover, er imidlertid risikofylt, og det er derfor klare krav til kompetanse. Der det kreves autorisert helsepersonell for å betjene laserapparatet, vil helsepersonellovens bestemmelser gjelde.

I tilsynspraksis har en person som hadde anvendt laserbehandling til hårfjerning i ansiktet blitt ansett for å tilby behandling omfattet av helsepersonelloven og denne lovens krav til kompetanse. Et avgjørende moment var at betjening av laserapparat for hårfjerning var forbeholdt helsepersonell.

Det er flere myndigheter som fører tilsyn ved laserbehandlinger. Helsetilsynets ansvarsområde knytter seg til forsvarligheten av laserbehandlingen.

DSA (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) har utarbeidet informasjon om kravene til bruk av laser, se deres veiledning her: Laser og lys - DSA.

Det fremgår DSAs veiledning under overskriften Må det vere helsepersonell som utfører laserbehandlinga at

Dei fleste laserar som nyttast til behandlingar som hårfjerning og tatoveringsfjerning, er klasse 3B eller 4. Då er det krav til at den som utfører laserbehandlinga, skal vere autorisert helsepersonell. Laser klasse 1C vil reknast som ei sterk ikkje-ioniserande strålekjelde når han er sterk nok til å brukast til hårfjerning eller tatoveringsfjerning, og må betenast av autorisert helsepersonell. Det skal vere lege knytt til verksemda ved behandling med laser klasse 3B, 4, IPL eller andre sterke ikkje-ioniserande strålekjelder, og legen har ansvaret for at behandlinga blir utført forsvarleg. 

Laser innebærer bruk av stråler som også er regulert i strålevernforskriften (forskrift om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften) - Lovdata). 

Bestemmelsen fastslår at helsepersonell i de situasjoner som bestemmelsen omfatter, ikke vil kunne tilby eller utføre kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling.

18-årsgrensen er absolutt og gjelder uavhengig av om pasienten selv ønsker å samtykke til slik virksomhet, eller uavhengig av om pasientens foreldre eller andre med foreldreansvar for pasienten ønsker å samtykke på vegne av pasienten.

For mindre risikofylte former for kosmetisk behandling som ikke kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger, typisk hudpleie o.l., vil det ikke være 18-årsgrense dersom behandlingen utføres av andre enn helsepersonell. For helsepersonell som vurderer å utføre denne typen kosmetisk behandling vil aldersgrensen gjelde.

Kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling som ikke omfattes av denne bestemmelsen vil falle utenfor helsepersonelloven, når det ikke utføres av helsepersonell. Dette vil gjelde for mindre risikofylte former for kosmetisk behandling, typisk hudpleie o.l. som andre enn helsepersonell kan utføre. For denne type inngrep vil dermed heller ikke kravet om 18-årsgrense gjelde dersom de utføres av andre enn helsepersonell. Aldersgrensen vil imidlertid gjelde for helsepersonell som vurderer å utføre denne typen kosmetisk behandling.

Eksempel på hva slags behandling som etter en konkret vurdering kan sies å ha en medisinsk begrunnelse til tross for at behandlingen i hovedsak har et estetisk eller kosmetisk formål, kan være operasjon for å korrigere utstående ører, behandling for å redusere skjemmende arr eller andre hudlidelser, fjerning av overflødig hud etter nødvendige kirurgiske inngrep, korrigering av defekter etter medisinsk indiserte inngrep, korrigering av funksjonelt hemmende skjevstillinger av fingre/tær og kosmetiske inngrep for behandling av medfødte dysmelier. Hvorvidt det skal sies å foreligge medisinsk begrunnelse/indikasjon for slik behandling må vurderes konkret for den enkelte pasient.

Når det gjelder begrepene «kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling», vises det til Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 4 a over.

Bestemmelsen speiles i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 a. Se kommentarene til denne bestemmelsen i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 a.

Adgangen til å benytte medhjelpere følger av den handlefrihet man som profesjonsutøver har til å utøve virksomhet innen eget fagområde. § 5 stiller som vilkår for å overlate oppgaver til andre at dette er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Bestemmelsen plasserer ansvaret for kontroll og tilsyn med medhjelperen hos den som har overlatt oppgaven til vedkommende.

§ 5 har først og fremst betydning når et helsepersonell har behov for å overlate oppgaver til annet personell utenfor rammen av vedkommendes stillingsbeskrivelse eller den ordinære arbeidsfordelingen i virksomheten. Den som får oppgaven kan være helsepersonell, så vel som annet personell.

Adgangen til å benytte medhjelper gjelder uavhengig av organisatoriske grenser. I enkelttilfeller kan helsepersonell overlate oppgaver til personer som ikke er underlagt samme arbeidsgiver som helsepersonellet selv. Helsepersonell på utrykning kan for eksempel bruke personer på et ulykkessted som medhjelpere.

Første ledd:

Første ledd første punktum forutsetter at helsepersonell bare overlater en oppgave til annet personell når dette er forsvarlig ut fra oppgavens art og kvalifikasjonene til den som får oppgaven.

Om det er forsvarlig å overlate oppgaven til en annen, skal bedømmes ut i fra kvalifikasjonene til den man overlater oppgaven til. Det forutsettes at vedkommende har de nødvendige kvalifikasjonene til å utføre oppgaven forsvarlig, selv om vedkommende ikke har formelle kvalifikasjoner. Det presiseres at helsepersonell fortsatt har et selvstendig ansvar for å opptre faglig forsvarlig også når de benyttes som medhjelpere. I dette ligger blant annet at den som får en oppgave tildelt som medhjelper, må foreta en selvstendig vurdering av om han/hun har tilstrekkelige kvalifikasjoner til at det er forsvarlig å påta seg oppgaven.

Den som har fått tildelt en oppgave som medhjelper, kan ikke gi oppgaven videre til annet personell. Det åpnes m.a.o. ikke for videretildeling. Denne begrensningen skal hindre uklare ansvarsforhold.

Helsepersonellet kan kun overlate oppgaver som vedkommende selv, på bakgrunn av utdanning, stilling eller lovbestemte forhold, har kvalifikasjoner til å utføre. Helsepersonell kan med andre ord ikke overlate til en medhjelper å utføre oppgaver på vegne av seg når vedkommende selv ikke har nødvendige faglige og formelle kvalifikasjoner på det aktuelle området. Dette henger sammen med at den som overlater oppgaven skal kunne føre forsvarlig kontroll og tilsyn med medhjelperen.

Videre skal oppgavetildeling med hjemmel i helsepersonelloven § 5 være personlig. Et helsepersonell kan altså ikke overlate sine oppgaver til en generell gruppe av helsepersonell. Imidlertid kan arbeidsgiver etablere rutiner for hvordan ulike oppgaver skal utføres i en virksomhet, herunder tildele bestemte typer oppgaver til grupper av personell.

Første ledd andre punktum presiserer at medhjelpere er underlagt instruksjoner og annet overoppsyn fra det helsepersonellet som har tildelt oppgaven.

Det må sikres at medhjelperen har de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre oppgavene han/hun får overlatt til seg på en faglig forsvarlig og adekvat måte (forhåndskontroll). Kontrollen består i å forvisse seg om at medhjelperen har reelle kvalifikasjoner, og at eventuell nødvendig opplæring blir gitt.

Det må videre bli gitt nødvendige instruksjoner og føres et visst tilsyn med medhjelperen (løpende kontroll). Dette innebærer at man er tilgjengelig for å gi råd, veiledning og instruksjon underveis. En typisk situasjon kan være når sykepleiere setter injeksjoner med botuliniumtoxin (Botox) som kun kan rekvireres av lege. Sykepleiere må da ikke bare ha kompetanse til å bruke legemidlet, men må også opptre adekvat når det skjer uventet utvikling etter bruk, for eksempel ved allergiske reaksjoner, anafylaktisk sjokk, mv.

Andre ledd:

Andre ledd presiserer formålet med å benytte elever og studenter som medhjelpere. Elever og studenter skal som regel tildeles oppgaver i læringsøyemed. Det er imidlertid mulighet for at også disse deltar i rutinepregede aktiviteter. Elever og studenter bør gis ekstra oppfølgning. Oppfølgning og veiledning i praktisk helsehjelp er et viktig bidrag i kvalitetssikring av kvalifikasjoner og dermed også en sikkerhet for pasienter.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å unngå unødig ressursbruk og gjelder i alle deler av tjenesten.

Formålet er effektiv utnyttelse av offentlige og private ressurser. Hverken pasienter, helsetjenesten eller trygdesystemet skal bruke unødige ressurser. "Andre" kan være andre offentlige instanser eller private, for eksempel forsikringsselskaper. Helsepersonellnemnda fattet i 2017 vedtak om at en fysioterapeut fikk tilbakekalt sin autorisasjon fordi vedkommende urettmessig hadde fått utbetalt kroner 76 000,- for mye i refusjonskrav fra Helfo (se sak 2016/10954).

Plikten til hensiktsmessig ressursbruk gjelder ved organisering av virksomheten, herunder prioritering av pasienter, og ved ytelse av helsehjelp.

Plikten til å unngå unødig ressursbruk, omfatter ikke bare penger, men også tid. Det innebærer at helsepersonells arbeidstid skal brukes effektivt, og at pasienten ikke må påføres unødig venting eller utsettes for tidsspille som følge av mer intensiv eller langvarige behandling enn nødvendig. Se for eksempel sak 06/141 fra Statens helsepersonellnemd, hvor pasientene fikk intensiv og til dels langvarig behandling uten at behandleren i samråd med dem hadde vurdert effekten av behandlingen opp mot de plager og symptomer pasientene oppsøkte behandleren for.

Hva som er unødvendig ressursbruk er gjenstand for en viss grad av skjønn, men hensynet til å begrense ressursbruken må vike for kravet til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp der det måtte oppstå konflikt mellom disse to hensynene.

Der det er faglig uenighet eller tvil om diagnostisering på grunn av usikre symptomer, vil derfor hensynet til faglig forsvarlighet vanligvis måtte gå foran hensynet til å redusere helsetjenestens ressursbruk i vurderingen av om det skal iverksettes ytterligere utredninger og undersøkelser. Dersom uriktig diagnose blir satt på grunnlag av utilstrekkelig utredning og dette utløser trygdeutgifter, har Statens helsepersonellnemnd (HPN) vurdert dette som brudd på § 6. HPN har også vurdert at rekvirering av prøver med manglende relevans kan være brudd på § 6, se sak 06/59.

Behandling som iverksettes etter en forsvarlig utredning og som er medisinsk indisert, kan i utgangspunktet ikke anses å være unødvendig ressursbruk. Helsepersonellet må imidlertid ta plikten etter § 6 i betraktning, dersom valg av behandlingsmetode i konkrete tilfeller står mellom likeverdige behandlingsmetoder som krever ulik ressursbruk. Det understrekes at ressursbruk ikke vil være det eneste momentet helsepersonellet skal ta hensyn til i valget mellom behandlingsmetoder; et annet moment vil være pasienten egne ønsker, jf. pasientens rett til medvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. En lege fikk advarsel blant annet fordi han benyttet seg av utenlandske laboratorier og påførte pasientene unødvendige utgifter ved at de betalte for dyre utenlandske laboratorietester som det, etter tilsynsmyndighetenes vurdering, ikke var medisinsk grunnlag for (se sak 15/287).

Når behandlingen er iverksatt, forutsettes det at helsepersonell vurderer effekt opp mot ressursbruk. Dette kan være aktuelt i relasjon til legemiddelrekvirering, fysikalske behandlinger, sykemeldinger osv. HPN og Statens helsetilsyn har ved flere anledninger fattet vedtak om brudd på helsepersonelloven § 6 fordi helsepersonell har påført trygden unødvendige utgifter til legemidler som ikke har vist ønsket effekt, fordi behandlinger har blitt gitt ut over det som har vært medisinsk nødvendig ( se for eksempel sak 05/14) og fordi behandlinger har måttet gjentas på grunn av dårlig kvalitet på tidligere behandlinger.

Tidligere måtte pasienter som mottok helsehjelp som helt eller delvis finansieres av trygden, selv legge ut for behandlingen og deretter søke om refusjon fra HELFO dersom behandler ikke hadde direkte oppgjør med trygden. Som følge av endringer i folketrygdloven § 5-1 fjerde ledd om krav til direkte oppgjør, må helseaktører nå ha avtale om direkteoppgjør med HELFO hvis pasienten skal få dekning for behandlingen.

Dette innebærer at pasient må velge tjenesteyter som har direkteoppgjør for å få helt eller delvis dekning av utgiftene som de har krav på. Dersom pasient oppsøker en tjenesteyter uten direkte oppgjør (altså uten rett til refusjon) vil ikke bruker ha rett på stønad etter de aktuelle bestemmelsene. Dersom bruker ønsker å motta helsehjelp fra tjenesteyter uten direkte oppgjør, vil bruker måtte betale for dette selv. For at pasienter skal kunne ta et informert valg må han eller hun før oppstart av helsehjelpen få informasjon dersom behandler ikke har avtale om direkteoppgjør og helsehjelpen i utgangspunktet finansieres av trygden.

Helsepersonell som yter helsehjelp som helt eller delvis finansieres av trygden og som ikke opplyser pasienten om at vedkommende ikke har direkteoppgjør med trygden vil påføre pasienten en unødvendig utgift etter bestemmelsen, og dermed innebære et brudd på helsepersonelloven § 6.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Formålet er å sikre at personer i akutt fare skal få behandling så fort som mulig.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med pasientens rett til øyeblikkelig hjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1 første leddog 2-2 første ledd, og tjenestens plikt til å yte øyeblikkelig hjelp og forsvarlige tjenester også i forbindelse med øyeblikkelig hjelp, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.

Første ledd

Første ledd første punktum fastslår hvem som har hjelpeplikt, omfanget av hjelpeplikten og vilkåret for at hjelpeplikten skal inntre.

Hjelpeplikten er en personlig plikt for alt helsepersonell og gjelder uansett arbeidssted. En rekke helsepersonell vil som ledd i sine ordinære arbeidsoppgaver eller som følge av instruks eller avtale, være forpliktet til å motta øyeblikkelig hjelp-pasienter. For disse vil § 7 ha mindre selvstendig betydning, da hjelpeplikten uansett følger av ansettelsesforholdet mv. I andre sammenhenger vil plikten imidlertid ha selvstendig betydning, for eksempel for helsepersonell i privat praksis hvor man ikke har avtale om å ta imot øyeblikkelig hjelp-pasienter. Eksempelvis fikk en lege begrenset autorisasjon etter å ha gitt mangelfull hjelp etter at ett spebarn som var omskåret ble alvorlig syk og døde. Legen var alene på legekontoret og ble kritisert for å ha mangelfulle kunnskaper, og for ikke å ha gitt barnet nødvendig livreddende helsehjelp. Vedkommende hadde heller ikke gitt ambulansepersonellet tilstrekkelig informasjon ved ankomst på legekontoret. Se sak 14/225 fra Statens helsepersonellnemd. For autorisert helsepersonell gjelder hjelpeplikten også i fritiden.

Hvilken helsehjelp det enkelte helsepersonell plikter å gi, vil imidlertid avhenge av vedkommendes kvalifikasjoner og hva som kan forventes på bakgrunn av disse, jf. formuleringen "den hjelp de evner". For noen grupper vil plikten ha liten eller ingen betydning utover den alminnelige hjelpeplikten i straffeloven § 287 fordi de ikke er bedre kvalifisert enn folk flest til å gi den hjelp som er nødvendig.

Vilkåret for at hjelpeplikten skal inntre er at hjelpen er "påtrengende nødvendig". Vilkåret refererer seg både til pasientens helsetilstand, helsepersonellets mulighet til å gi adekvat hjelp og tidsperspektiv. Vilkåret innebærer et visst skjønn.

Både somatiske og psykiske tilstander kan utløse hjelpeplikten. Formuleringen "påtrengende nødvendig" tilsier at det skal ganske mye til for at plikten skal inntre. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand. 

Som et alminnelig utgangspunkt vil øyeblikkelig hjelp-plikten gjelde i situasjoner der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og behandling, blant annet for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade og sykdom eller for å gi akutt smertelindring.

Helsehjelp kan også være påtrengende nødvendig av hensyn til andres liv enn pasientens. For eksempel når en pasient er til fare for andre pga. sin psykiske tilstand. I slike tilfeller kan § 7 anvendes som hjemmel for akutt avhjelping av situasjonen. Det er ikke aktuelt å benytte bestemmelsen som hjemmel for tvangsinnleggelser. Da anvendes psykisk helsevernloven. Se vårt svar av 16 mars 2021 om forholdet mellom psykisk helsevernloven § 3-1 og helsepersonelloven §7 for ambulansepersonell. Nødrett kan også være hjemmel for akutte skadeavvergende tiltak.

At hjelpen er "påtrengende nødvendig" innebærer også at den hjelpen som gis, kan ha en effekt på helsetilstanden. Bestemmelsen forplikter altså bare helsepersonellet så langt de har muligheter for å gi adekvat hjelp.

Selv om helsepersonellet ikke kan gi behandling med effekt, vil helsepersonellet fortsatt være forpliktet til faglig forsvarlig og omsorgsfull opptreden etter helsepersonelloven § 4.

Videre innebærer kravet om at hjelpen må være "påtrengende nødvendig" en tidsavgrensning. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, eller pasienten er døende uten at det kan ytes adekvat hjelp, opphører øyeblikkelig hjelp-plikten. Hjelpeplikten vil derfor gjelde på alle stadier i hendelsesforløpet såfremt det fortsatt foreligger en fare og hjelpen anses påtrengende nødvendig.

Første ledd andre punktum pålegger helsepersonell å gi hjelp også dersom pasienten ikke er i stand til å samtykke eller han eller hun motsetter seg helsehjelpen. Helsepersonell kan imidlertid ikke overprøve pasienters rett til å motsette seg helsehjelp med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Paragraf 4-9 gir pasienten rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller å avbryte en sultestreik på grunn av alvorlig overbevisning. Videre gir den en døende rette til å motsette seg livsforlengende behandling som innebærer forlengelse av en pågående dødsprosess. Helsepersonell må i slike tilfeller forsikre seg om at pasienten har fått informasjon og forstår konsekvensene, samt at pasienten er myndig (over 18 år) og har full samtykkekompetanse. Se nærmere om pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9

Andre ledd

Andre ledd pålegger helsepersonell å foreta nødvendige undersøkelser dersom det er tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig. Med dette menes undersøkelser som ansees nødvendige for å avdekke om det foreligger en øyeblikkelig hjelp-situasjon, og som helsepersonellet er kvalifisert til og i stand til å utføre under de rådende omstendigheter. Undersøkelsesplikten går lenger enn hjelpeplikten.

Tredje ledd

Tredje ledd opphever hjelpeplikten dersom annet kvalifisert personale påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen. Forutsetningen er at den som overtar oppgaven har kvalifikasjoner for å gi helsehjelpen. Et helsepersonell kan med andre ord ikke fritas for hjelpeplikten ved å overlate pasienten til helsepersonell som ikke har faglige kvalifikasjoner til å gi den samme hjelpen som han eller hun selv evner. Det kan derimot ikke stilles absolutt krav om at den som påtar seg ansvaret har like gode kvalifikasjoner som den som overlater ansvaret. Ved prioritering mellom flere pasienter og bruk av kompetanse kan pasienten overlates til helsepersonell med dårligere kompetanse enn en selv, for eksempel til å bli holdt i live eller for å begrense smerte i påvente av hjelp.

Det ligger i øyeblikkelig hjelp-plikten at hjelpen skal ytes så snart som mulig. Dette tilsier at hjelpeplikten ikke opphører ved at pasienten besluttes overført til annet tjenestenivå, såfremt hjelpen kan ytes av helsepersonellet der pasienten oppholder seg.

Bestemmelsen forbyr helsepersonell å innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.

Formålet er å unngå uforsvarlig yrkesutøvelse og svekket tillit til helse- og omsorgstjenesten.

Misbruk av rusmidler er en vanlig årsak til at tilsynsmyndighetene reiser tilsynssak mot helsepersonell og den vanligste årsaken til tilbakekalling av autorisasjon. Se for eksempel Statens helsepersonellnemnds vedtak i sak 15/145 som gjelder nyutdannet lege som mistet autorisasjonen på grunn av forskrivning av vanedannende legemidler til seg selv og som hadde møtt ruset på jobb.

Første ledd:

Første ledd fastslår at helsepersonell ikke skal innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.

Med rusmidler menes alle stoffer som gir rus på grunn av sin virkning på hjernen. Disse omfatter alkohol, illegale stoffer (cannabis, amfetamin, heroin, osv.), løsemidler og visse legale legemidler (sovemidler, beroligende midler). Felles for alle er at rusen vil være kjennetegnet av oppstemthet, konsentrasjonssvekkelse, hukommelses- og innlæringssvikt, kritikkløshet, sløvhet eller endret stemningsleie.

Forbudet gjelder både det å innta og det å være påvirket av rusmidler. Det er altså likegyldig om rusmiddelet er inntatt før eller i arbeidstiden, dersom helsepersonellet er påvirket i arbeidstiden.

Ved mistanke om at noen er påvirket av rusmidler, vil det være symptomer som ustø gange, uklar tale, lukt av alkohol, sløvet blikk mv. som utløser mistanken. I neste omgang vil det være prøvetaking som forteller om helsepersonellet er påvirket i strid med § 8.

Andre ledd:

Andre ledd bestemmer at nødvendige legemidler i forbindelse med sykdomsbehandling, ikke skal anses som rusmidler. Helsepersonell skal imidlertid snarest varsle arbeidsgiver om slik bruk. Varslingen bør om mulig skje før vedkommende gir helsehjelp. Sak 10/10 er eksempel på reaksjon mot helsepersonell fordi arbeidsgiver ikke ble varslet om helsepersonellets bruk av legemidler.

Tredje ledd:

Med hjemmel i tredje ledd har departementet fastsatt nærmere bestemmelser om håndhevingen i forskrift 4. mai 2012 om pliktmessig avhold for helsepersonell.

Forskriften § 1 regulerer tidsrommet for pliktmessig avhold. Det fremgår at helsepersonell ikke skal innta alkohol eller andre rusmidler i et tidsrom av 8 (åtte) timer før arbeidstidens begynnelse.

Med arbeidstiden menes tidsrommet fra helsepersonell i henhold til sin tjenesteplikt skal påbegynne utførelse av slikt arbeid som stillingen krever og til arbeidet er avsluttet. Som arbeidstid regnes også de tidsperioder hvor helsepersonell mot godtgjøring og i henhold til vaktordninger og arbeidsavtaler har forpliktet seg til å møte på arbeid på kort varsel eller til å gi råd og veiledning på telefon eller ved annen form for elektronisk kommunikasjon.

Forskriften § 2 bestemmer at arbeidsgiver eller statsforvalteren kan pålegge helsepersonell å avgi utåndingsprøve, blodprøve eller lignende prøver dersom det foreligger mistanke om at personellet har overtrådt forbudet mot å innta eller være påvirket av alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden. Dersom helsepersonellet nekter eller på annen måte unndrar seg, kan politiet anmodes om bistand til å fremstille personellet for prøvetaking.

Prøvetaking skal foretas av lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør etter reglene i helsepersonelloven § 12. Paragraf § 12 regulerer i utgangspunktet helsepersonells plikt til å foreta prøver som avlegges på anmodning av politi eller påtalemyndighet i forbindelse med mistanke om straffbare forhold, men gjelder nå altså tilsvarende for rusprøver som avlegges på begjæring av arbeidsgiver eller statsforvalteren etter forskriften § 2. Se § 12 og kommentarene til denne.

I forskriften §§ 3 og 4 heter det at helsepersonellet ikke på noe tidspunkt i løpet av arbeids-tiden må ha høyere konsentrasjon av rusmidler i blodet enn tilsvarende 0,2 promille alkohol. Villfarelse om rusmiddelkonsentrasjon fritar ikke for administrativ reaksjon eller straff etter helsepersonelloven.

Bestemmelsen forbyr helsepersonell å motta gaver mv. som kan påvirke tjenestlige handlinger. Formålet er å sikre at helsepersonell opptrer i tråd med pasientens eller brukerens interesser, og ikke handler ut fra hensynet til egen vinning eller andre utenforliggende hensyn.

Bestemmelsen omfatter alt helsepersonell og alle deler av helse- og omsorgstjenesten.

Lignende bestemmelser finnes i legemiddelforskriften § 13-7, der det heter at reklame til helsepersonell ikke må være forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester mv. av økonomisk verdi.

Første ledd:

Første ledd forbyr helsepersonell å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke deres tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvem som gir ytelsen. Det kan være pasienter eller brukere, legemiddelindustrien, forsikringsselskaper eller andre som har interesser i at helsepersonellet handler på en bestemt måte, for eksempel ved avgivelse av attester, sykmeldinger og erklæringer, rekvirering av legemidler eller innkjøp av medisinsk utstyr.

Forbudet omfatter ytelser med økonomisk verdi, så vel som ytelser som ikke har et økonomisk aspekt.

For å rammes av forbudet, kreves at ytelsen "er egnet til å påvirke" helsepersonell. I dette ligger ikke et krav om at helsepersonellet faktisk har blitt påvirket, men bare at ytelsen har en slik karakter at den innebærer en mulighet for påvirkning. Helsepersonellets subjektive vurdering av om ytelsen påvirker dem er altså ikke avgjørende

Videre er det "tjenestlige handlinger" som må påvirkes. Om ytelsen mottas i eller utenfor tjeneste er i prinsippet uten betydning, men det er i første rekke ytelser som gis til helsepersonell i kraft av at de er helsepersonell og som kan påvirke deres handlinger som helsepersonell, som rammes.

Ikke enhver ytelse rammes; ytelsen må være egnet til å påvirke på en "utilbørlig måte". I dette ligger et krav om påvirkning som medfører at helsepersonell kan komme til å vektlegge utenforliggende hensyn som fører til usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller brukere, urettmessige utstedelser av attester, erklæringer og sykemeldinger, behandling som ikke er helsefaglig begrunnet eller systematisk valg av legemidler fra en bestemt produsent/leverandør selv om det finnes likeverdige (og billigere) produkter fra andre.

Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om en ytelse påvirkes utilbørlig. Momenter i en slik vurdering kan være helsepersonellets stilling og fullmakt, ytelsens innhold og økonomiske verdi, hensikt, sammenheng og tidspunkt for ytelsen og om det er åpenhet om den.

Hvem mottakeren av ytelsen er, vil kunne ha betydning. Enkelte helsepersonellgrupper er i større grad enn andre i slike posisjoner at deres tjenestlige handlinger vil kunne påvirkes. En ytelse fra en leverandør av legemidler eller medisinsk utstyr vil for eksempel først og fremst være egnet til å påvirke helsepersonell som er ansvarlig for innkjøp av henholdsvis legemidler og medisinsk utstyr.

Ytelsens innhold vil også være et moment i vurderingen av om den er utilbørlig. Det skal mer til for at ytelser som dyktiggjør helsepersonellet i deres yrkesutøvelse vil være omfattet. Ytelse i form av betaling av reiseutgifter mv. til internasjonale kongresser, forskningssamlinger og kurs som helsepersonell har et faglig utbytte av, vil i utgangspunktet ikke rammes, mens det motsatte gjelder samlinger der det faglige utbyttet fremstår som lavt.

Videre er ytelsens økonomiske verdi et moment i vurderingen av utilbørligheten. Mindre gaver av typen kulepenner, notatblokker osv. vil sjelden være egnet til å påvirke. Det vil imidlertid være en glidende overgang mot materiell som har økonomisk verdi for mottakeren.

Eksempelvis ble en hjelpepleier fratatt sin autorisasjon som følge av at vedkommende hadde mottatt gave i det vedkommende mente var en privat relasjon. Helsepersonellnemnda mente imidlertid at forholdet oppsto som en direkte følge av en profesjonell relasjon og fant at dette var et grovt pliktbrudd (se sak 10/65).

Dersom ytelsen er gitt for å påvirke, vil man også lettere gå ut i fra at den er egnet til å påvirke. For ansatt helsepersonell vil det også være av betydning om arbeidsgiver er informert om ytelsen og har samtykket.

Forbudet i første ledd rammer ikke bare ytelser til helsepersonell selv, men også ytelser til andre personer. Mest praktisk er ytelser som tilgodeser helsepersonells familie eller nærstående; for eksempel med feriereiser i tilknytning til kongresser og konferanser.

Bestemmelsen suppleres av etiske regler, retningslinjer eller lignende fastsatt av ulike helsepersonellorganisasjoner og foreninger for produsenter/leverandører av legemidler og medisinsk utstyr. I Avtale mellom Legemiddelindustriforeningen og Den norske lægeforening om retningslinjer for samarbeid og samhandling mellom leger, Legeforeningen og legemiddelindustrien er det gitt mer detaljerte bestemmelser for hvilke ytelser - i form av bl.a. arrangementer, reiser, gaver og reklamegjenstander - som lege kan ta imot fra legemiddelindustrien.

Andre ledd:

Andre ledd forbyr helsepersonell å motta ytelser som ikke er av ubetydelig verdi, fra pasienter eller brukere. Bestemmelsen supplerer første ledd, som altså rammer de ytelser som er egnet til å påvirke, men som ikke nødvendigvis har stor økonomisk verdi. Ytelser vil i denne sammenhengen også kunne være testamentariske disposisjoner.

I forholdet mellom helsepersonell og pasient eller bruker bør det som utgangspunkt ikke gis gaver. Formålet med bestemmelsen er å beskytte pasienten eller brukeren mot utnyttelse, men den skal likevel ikke å hindre vedkommende i å gi en mindre påskjønnelse som takk 
for god pleie og behandling. Regelen gjør det også lettere for helsepersonell å avvise gavetilbud som kan utsette dem for utilbørlig påvirkning eller for mistanke om utnyttelse av avhengighetsforhold.

Forbudet knytter seg til ytelser fra pasienter og brukere til helsepersonell, og bestemmelsen gjelder derfor ytelser mottatt på bakgrunn av virksomheten som helsepersonell. Bestemmelsen gjelder også etter at en pasient-/brukerrelasjon er avsluttet. Se sak 10/65 fra Statens helsepersonellnemd. Det kan i noen tilfeller være et skjønnsspørsmål hvorvidt det foreligger en pasient-/brukerrelasjon. Eksempel kan være dersom det har gått lang tid siden relasjonen ble avsluttet, eller der relasjonen mellom pasient eller bruker og helsepersonell har utviklet seg til et vennskapsforhold eller der det var et vennskapsforhold før pasient-/brukerrelasjonen oppsto. I slike tilfeller må det bero på en konkret vurdering om ytelsen er motivert av vennskapsforhold eller pasient-/brukerrelasjonen. I slike tilfeller kan det imidlertid være at ytelsen kommer i konflikt med forbudet mot utilbørlig påvirkning etter § 9 første ledd.

Forbudet omfatter ytelser som har "mer enn en ubetydelig verdi". Hva som er ubetydelig vil være preget av et visst skjønn, der blant annet pasientens eller brukerens helsetilstand og økonomi, så vel som anledningen for ytelsen, må vektlegges. Se merknad til forskrift 29.august 2005 nr 941 hvor grensen for hva som er å regne som ubetydelig verdi er omtalt. Helsepersonell bør særlig utvise aktsomhet dersom de tilbys ytelser fra pasienter eller brukere som er mentalt svekket, for eksempel på grunn av alder eller sykdom. Vanlige påskjønnelser for utført arbeid i form av blomster og konfekt vil normalt antas å være av "ubetydelig verdi".

Selv om arv ikke uttrykkelig er nevnt i lovteksten, kom Statens Helsepersonellnemnd i en avgjørelse fra 2015 (sak 15/298) til at arv også omfattes av forbudet, blant annet med henvisning til helsepersonellovens formålsbestemmelse. I saken hadde klageren mottatt arv etter en bruker som hun over flere år hadde vært brukerstyrt personlig assistent for. Arven omfattet i alle fall en bolig. Klageren ble kjent med testamentet kort tid før pasienten døde, og arven var derfor ikke egnet til å påvirke hennes tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte. Det forhold at klageren mottok arven ble imidlertid omfattet av forbudet mot å motta «gave [ ... ] eller annen ytelse» av mer enn ubetydelig verdi.

Tredje ledd:

Med hjemmel i tredje ledd har departementet gitt forskrift 29. august 2005 nr. 941 om begrensninger i helsepersonells adgang til å motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse. Forskriften presiserer og utdyper denne lovbestemmelsen, og gir en rekke eksempler på ytelser som kan være forbudt å motta. Forståelsen av § 9 og av forskriften er utdypet i rundskriv I-13/2005.

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å gi informasjon til den som har krav på det etter pasient- og brukerrettighetsloven. Formålet er å sikre at pasient eller bruker og pårørende får den informasjon som er nødvendig for å kunne samtykke og medvirke til tjenesten.

Første ledd:

Første ledd første punktum legger den som yter helse- og omsorgstjenester plikt til å gi informasjon.

Den som skal informeres er pasient eller bruker, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2. Dersom pasienten eller bruker er under 16 år, skal også vedkommendes foresatte informeres, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3. Dersom pasienten/brukeren ikke ønsker at foresatte skal ha informasjon, må helsepersonellet vurdere om dette skal respekteres. I vurderingen skal det legges vekt på opplysningenes art og barnets alder og modenhet. Også foresatte til barn mellom 16 og 18 år skal ha informasjon dersom dette er nødvendig for at de skal kunne ivareta foreldreansvaret. Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, er det denne som skal ha informasjonen. Den som yter helsehjelp har også plikt til å informere nærmeste pårørende til pasient som samtykker til dette, og til pasient over 16 år som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser på grunn av demens, psykisk utviklingshemning eller fysiske eller psykiske forstyrrelser, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3.

Hvilken informasjon helsepersonellet plikter å gi, fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. Plikten til å gi informasjon henger nær sammen med pasientens rett til å samtykke og til å medvirke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 flg. og § 4-1 flg.

Pasienten skal ha tilstrekkelig med informasjon til at han/hun kan avgi et informert samtykke til helsehjelpen. Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i helsehjelpen, dvs. den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys eller ytes. Det skal også gis informasjon om eventuelle risikoer og bivirkninger av helsehjelpen. Ved behandling som ikke er alminnelig anerkjent (utprøvende) skjerpes informasjonsplikten. Se sak 02/169 fra Statens helsepersonellnemd.

Informasjonsplikten omfatter også tilfeller der helsepersonell har grunn til å tro at pasienten kan få eller ha fått skader som følge av helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 fjerde ledd. Denne informasjonsplikten er knyttet til helsehjelpsituasjonen eller umiddelbar ettertid. Informasjonsplikt om skader som først oppdages etter et lengre tidsrom er et virksomhetsansvar, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-11.

I en konkret sak om erstatning etter pasientskadeloven ble rekkevidden av informasjonsplikten vurdert av Høyesterett. Se Høyesteretts dom HR-2017-687-A.

Brukere av andre helse- og omsorgstjenester enn helsehjelp, skal ha den informasjon som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine rettigheter, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 femte ledd.

Helsepersonell skal så langt mulig sikre seg at mottakeren av informasjonen har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Det er en forutsetning at informasjonen tilpasses mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette kan innebære at det er nødvendig å bruke tolk eller tekniske hjelpemidler, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5.

Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om rett til informasjon er nærmere kommentert i rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer og veileder IS-2442 Saksbehandling og dokumentasjon for pleie og omsorgstjenester.

Plikten til å gi informasjon er begrenset til eget fagområde der helsepersonellet ut fra sin faglige kompetanse er i stand til å bedømme innholdet i den informasjon som gis. Dersom informasjonen blir gitt av annet helsepersonell, for eksempel der virksomheten har faste rutiner eller instrukser for hvem som skal gi informasjon, faller plikten bort.

Helsepersonellet skal journalføre de råd og den informasjon som er gitt og hovedinnholdet i dette, jf. pasientjournalforskriften § 7 a).

Første ledd andre punktum pålegger helseinstitusjoner å utpeke en person som skal gi informasjon til den enkelte pasient. For definisjon av helseinstitusjon, se helsepersonelloven § 3 fjerde ledd. Virksomheten må vurdere konkret hvordan dette best kan gjennomføres ut i fra interne organisasjonsforhold o.l. Denne personen må foreta en samordning samt en viss styring med hvilken informasjon pasienten får. Hensikten er å forhindre at informasjonen gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand, noe som lett ville kunne bli tilfelle hvis for mange personer gir informasjon.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a som pålegger helseinstitusjoner å utpeke koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. Koordinator bør være lege, men annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig. Koordinator skal sørge for nødvendig oppfølgning av den enkelte pasient, sikre samordning av tjenestetilbudet i forbindelse med institusjonsoppholdet og overfor andre tjenesteytere samt sikre fremdrift i arbeidet med individuell plan. Ofte vil det være hensiktsmessig at koordinator også har rollen som informasjonsansvarlig overfor pasienten. Kombinasjonen av rollen som koordinator og informasjonsansvarlig gir koordinator et mer helhetlig ansvar overfor pasienten og minsker faren for ansvarspulverisering, mange kontaktpunkter og uklare ansvarsforhold. For øvrig er det opp til arbeidsgiver å utarbeide adekvate og forsvarlige informasjonsrutiner for virksomheten.

I de tilfellene pasienten har fått oppnevnt kontaktlege etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5c kan det være naturlig at kontaktlegen ivaretar oppgaven med å informere.

Bestemmelsen i andre punktum fritar imidlertid ikke det enkelte helsepersonell for å gi informasjon innenfor sitt ansvarsområde og som de er nærmest til å gi.

Andre ledd:

Andre ledd inneholder hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om informasjonsplikten. Det er ikke gitt særskilt forskrift etter denne bestemmelsen. Se imidlertid forskrift om habilitering og rehabilitering og koordinator om innholdet i koordinatorfunksjonen.

Helsepersonell skal bidra til å ivareta mindreårige barns behov for informasjon og oppfølging som følge av foreldres sykdom, skade eller rusmiddelavhengighet. Fra 1. januar 2018 er bestemmelsen utvidet til også å gjelde mindreårige barn som pårørende til søsken med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med spesialisthelsetjenesteloven § 3-7a som pålegger helseinstitusjoner i spesialisthelsetjenesten å ha barneansvarlig personell med nødvendig kompetanse til å fremme og koordinere oppfølging av denne gruppen barn.

Bestemmelsen regulerer altså helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging mindreårige barn som pårørende kan ha. Dette gjelder ikke bare når forelderen til barnet er pasient med alvorlige helseproblem, men også når søsken til barnet er pasient med alvorlige helseproblem.

Formålet er at det raskt blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i stand til å mestre situasjonen og å forebygge problemer.

Første ledd:

Første ledd pålegger helsepersonell å vurdere hvilken oppfølgning pasientens mindreårige barn eller søsken kan ha behov for, og om nødvendig medvirke til å ivareta disse behovene.

Bestemmelsen gjelder for helsepersonell som yter helsehjelp til pasienten i forbindelse med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Den som for eksempel behandler en psykiatrisk pasient for en brukket fot eller utfører tannbehandling, har ingen plikter etter denne bestemmelsen.

Plikten gjelder primært helsepersonell med ansvar for behandling av pasienten. Dette er som oftest lege eller psykolog. Disse bør ta avgjørelsen om når og på hvilken måte situasjonen til barna skal tas opp. Det kan likevel ikke utelukkes at annet helsepersonell kan være ansvarlig for behandlingen. Det kan også være nødvendig med bistand fra annet helsepersonell når barn skal ivaretas. Det er viktig å avgrense hvem som skal ta initiativ overfor foreldre og barn. Annet helsepersonell må melde fra om behov som blir fanget opp, og ved tvil gjøre sitt for å finne ut om situasjonen er klarlagt.

Pasienter med en alvorlig sykdom, skade eller lidelse som har behov for behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten av en viss varighet har rett til å få oppnevnt kontaktlege. Kontaktlege er en rett for pasienten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5aog en plikt for spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5c. Kontaktlegeordningen skal sørge for at oppfølgingen av pasientene blir bedre, tryggere og mer effektiv. Ordningen gjelder innen somatikk, psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet.

Kontaktlegen skal være involvert i behandlingen og oppfølgningen av pasienten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5 c. Helsedirektoratet har utarbeidet en veileder IS-2466 «Kontaktlege i spesialisthelsetjenesten» hvor det blant annet fremgår at konktaktlegen skal informere pasient og pårørende. I de tilfeller hvor det er oppnevnt en kontaktlege vil det være opp til Helseforetaket å vurdere om plikten etter § 10a også bør ivaretas av kontaktlegen.

Med barn i denne sammenheng menes barn som pasienten har omsorgsansvar for, uavhengig av formalisert omsorgssituasjon. Bestemmelsen omfatter både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Søsken omfatter både biologiske søsken og andre barn som lever med pasienten som søsken i en familie. Med foreldre menes alle som har omsorgsansvar for barn, både barnets foreldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelt andre så sant de fyller foreldrerollen for et barn.

Med mindreårige menes barn og søsken under 18 år. Mindreårige søsken er omfattet selv om pasienten er over 18 år.

For at plikten skal inntre er det et vilkår at pasienten har psykisk sykdom, alvorlig somatisk sykdom eller skade eller er rusmiddelavhengig. Det kan for eksempel dreie seg om kreft eller store skader etter ulykker. Plikten omfatter også pasienter med alvorlig psykisk utviklingshemming eller fysisk funksjonshemming. Innsatte i fengsler og beboere ved asylmottak som mottar helsehjelp for en eller flere av de ovennevnte tilstander, omfattes også av bestemmelsen.

Avgjørende for vurderingen vil være om helsetilstanden til pasienten er slik at den får, eller må antas å få, vesentlige konsekvenser for nær familie generelt og barna til pasienten spesielt. Man må vurdere om forelderens helsetilstand kan medføre at barn blir usikre og sårbare, får mestringsproblemer eller opplever frykt. Det skal være lav terskel for å igangsette undersøkelser om hvilke behov barn har for informasjon og oppfølging. Barn trenger ikke å utvise symptomer før plikten gjør seg gjeldende. Også tilsynelatende ressurssterke familier skal få tilbud om hjelp og råd. 

Terskelen for å vurdere hvilke behov mindreårige søsken har for informasjon og nødvendig oppfølging, skal være den samme som overfor mindreårige barn av pasienter. En viktig rettesnor vil slik sett være om helsetilstanden til pasienten er egnet til å gjøre et søsken utrygt, sårbart, skape mestringsproblem eller redsel. Helsepersonell skal generelt ha en lav terskel for å vurdere hvilke behov barnet har for informasjon og oppfølging.

Normalt bør helsepersonellet foreta seg noe dersom foreldrene ikke er eller ser seg i stand til å ta hånd om behovene til barna. Videre skal erfaringer deles med foreldrene i tilfeller der foreldrene søker råd om hvordan de bør forholde seg overfor barna eller i tilfeller der det er tydelig at de vil ha nytte av det. Hva som skal til for å dekke behovet til barnet må vurderes i det enkelte tilfellet. Mange barn vil kunne få tilstrekkelig oppfølgning av foreldrene sine, og i disse tilfellene kan det være nok å gi foreldrene generell informasjon om tilbudet.

Andre ledd:

Andre ledd pålegger helsepersonellet en plikt til å forsøke å avklare om pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken. Med dette menes at helsepersonell med enkle tiltak skal forsøke å finne ut av om pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken som bør følges opp. Normalt vil det være nok å spørre pasienten eller eventuelt følge. Det er etablert tilgang direkte mot sentralt folkeregister i de fleste sykehus slik at helsepersonellet kan finne opplysninger om eventuelle barn når det ikke er mulig å spørre pasienten selv. Epikrise og journal kan også inneholde opplysninger om barn og behovene deres. Det forventes ikke at helsepersonellet skal drive oppsporende virksomhet ut over dette. Ved akutte innleggelser og andre situasjoner der pasienten ikke kan følge opp deler av omsorgsansvaret, bør helsepersonellet avklare om andre ivaretar omsorgen.

Helsepersonell skal dokumentere i journalen om pasienter med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade har mindreårige barn eller søsken, jf. pasientjournalforskriften § 8 b).

Tredje ledd:

I tredje ledd bokstav a)-c) gis eksempler på tiltak for å ivareta barnas behov. Oppregningen er ikke fullstendig, men dekker de mest aktuelle og relevante tiltak. Eksemplene gir en indikasjon på hvor langt en kan forvente at helsepersonellet bidrar.

Helsepersonelloven § 25 tredje ledd gir hjemmel for utlevering av taushetsbelagte opplysninger til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens barn, med mindre pasienten motsetter seg dette. Se mer om dette i merknaden til § 25 tredje ledd.

Etter tredje ledd bokstav a) skal helsepersonellet samtale med pasienten om hva barnet trenger av informasjon eller oppfølgning og tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Spesielt ved innleggelser er det viktig å spørre om hvordan barna blir tatt vare på.

Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet også tilby barnet og andre som har omsorg for barnet å være med på en slik samtale. Dersom det er hensiktsmessig kan samtalen skje med pasienten, barnet og annen omsorgsperson til stede samtidig. Helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten må legge til rette for at barnet kan si sin mening om egne behov, kontakt med andre tjenester og hjelpetilbud, jf. barnelova § 31.

Omsorgspersoner kan være den andre forelderen, pasientens ektefelle, samboer eller andre som faktisk har omsorgen over kortere eller lengre tid som følge av forelderens sykdom, så som besteforeldre, søsken, venner eller barnevernet når de har overtatt omsorgen. Så lenge helsepersonellet overholder taushetsplikten og baserer informasjonen på samtykke fra pasienten, er det i forhold til pasienten uproblematisk at plikten til helsepersonellet omfatter en så vid personkrets.

Tredje ledd bokstav b) pålegger helsepersonell å innhente samtykke til å følge opp barnet. Samtykke skal innhentes fra den som har foreldreansvaret, jf. barnelova § 30. Dersom barnevernet har tatt over omsorgen, skal barnevernet samtykke. Noen avgjørelser om tiltak vil kreve samtykke fra begge foreldrene dersom de begge har del i foreldreansvaret, jf. barnelova §§ 30 og 37. Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnet høres. Barnet har rett til informasjon om tiltak som helse- og omsorgstjenesten har planlagt for å ivareta det. Informasjon er nødvendig for at barnet skal kunne si sin mening.

Tredje ledd bokstav c) pålegger helsepersonellet å bidra til at barnet og omsorgspersonen, i samsvar med reglene om taushetsplikt, får informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og hvilket samvær som er mulig.

Hvilken informasjon som skal gis, omfang og detaljeringsgrad beror på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og på taushetsplikten. Taushetsplikten gjelder ikke opplysninger som barnet allerede er kjent med, jf. helsepersonelloven § 23 nr.1. Dersom foreldrene samtykker skal barna få vite om pasientens helsetilstand, diagnose, behandling og annen konkret informasjon. Barna bør normalt ikke få mer informasjon enn omsorgspersonen. Eksempel på informasjon som kan gis uavhengig av taushetsplikt, er at barnet ikke kan lastes for forelderens sykdom, at forelderen får god hjelp, besøksmuligheter, hva man kan vente seg av behandlingsinstansen og hvordan barna kan få hjelp til å mestre situasjonen.

Informasjonen skal primært gis dersom barnet, pasienten eller en omsorgsperson ber om det. Helsepersonellet skal uavhengig av dette vurdere barnets behov og om nødvendig oppfordre pasienten til å gi informasjon eller innhente samtykke til selv å gi informasjonen.

Bestemmelsen pålegger ikke helsepersonellet en plikt til selv å gi barnet informasjonen. Det kan ofte være hensiktsmessig at informasjonen blir gitt til omsorgspersonen, som i sin tur informerer barnet. Alternativt kan barnet delta i en familiesamtale med pasienten.

Informasjonen skal være tilpasset barnets individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5, og gis på en omsorgsfull måte. Helsepersonellet bør så langt som mulig sikre seg at barnet har forstått informasjonen og hva den innebærer. Bruk av tolk må vurderes overfor fremmedspråklige barn dersom det ikke er naturlig av foreldrene eller andre pårørende hjelper til.

Fjerde ledd:

Av fjerde ledd følger at når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige søsken så skal helsepersonellet blant annet tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Så langt det er mulig, skal det gjøres i samråd med foreldre eller andre som har omsorgen for søskenet.

Tredje ledd gir eksempler på hva som kan være aktuelt for å ta hånd om behovene til barna. Alternativene i tredje ledd bokstav b (innhente samtykke til å foreta oppfølging som helsepersonellet anser som hensiktsmessig) og bokstav c (bidra til at barnet og personer som har omsorg for barnet, i overensstemmelse med reglene om taushetsplikt, gis informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og mulighet for samvær) skal gjelde tilsvarende når barnet er pårørende til søsken, jf. fjerde ledd tredje punktum.

Alternativet etter tredje ledd bokstav a er derimot ikke relevant når pasienten er et søsken og ikke en forelder, ettersom dette alternativet gjelder å samtale med pasienten om barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og rettledning om aktuelle tiltak. At alternativet etter tredje ledd bokstav a ikke er relevant, innebærer ikke at helsepersonellet nødvendigvis skal la være å involvere pasienten. De vanlige reglene om samtykke til å videreformidle informasjon vil også gjelde når pasienten er søsken. Det kan videre i enkelte tilfelle være gode grunner til å samtale med pasienten om egen situasjon, hvordan pasienten tror hun eller han vil virke inn på søsken, m.m.

Når det gjelder oppfølging bør helsepersonell samarbeide med andre tjenester i en overgangsfase ved henvisning og kontakt, men ikke ta på seg oppgaver som andre tjenester har ansvaret for. Det innebærer at helsepersonell ikke alene skal ha ansvar for å gi søskenet et helhetlig tilbud eller koordinere innsatsen fra flere tjenester.

Et eventuelt behov barnet måtte ha for helhetlig, spesialisert og mer langvarig hjelp, er ikke omfattet av denne oppfølgingen. Behov for helsehjelp må følges opp på vanlig måte av helse- og omsorgstjenesten.

Femte ledd:

Femte ledd gir departementet adgang til å gi forskrifter for å utdype innholdet i bestemmelsen. Slik forskrift er foreløpig ikke gitt, men det er gjort omfattende redegjørelse for forståelsen av bestemmelsen i Pårørendeveileder – Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten om barn som pårørende. Veilederen beskriver pårørendes rettigheter og helse- og omsorgstjenestens plikter og gir anbefalinger om god praksis.

Første ledd:

Første ledd innfører en plikt for helsepersonell til å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn som etterlatte kan ha, som følge av at en forelder eller et søsken dør.

Mindreårige er barn under 18 år. Barn tolkes vidt og uavhengig av formalisert omsorgssituasjon. Bestemmelsen omfatter derfor både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Også søsken tolkes vidt, slik at det omfatter både biologiske søsken, og andre barn som lever med pasienten som søsken i en familie. Foreldre omfatter både barnets foreldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelle andre, så framt de fyller foreldrerollen for ett barn.

Andre ledd:

Det følger av andre ledd at helsepersonellet sitt ansvar i etterkant av dødsfallet består i å prøve å avklare barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og rettledning om aktuelle tiltak, tilsvarende som for barn som pårørende, jf. helsepersonelloven § 10 a.

Normalt bør helsepersonellet bidra dersom foreldre eller andre med omsorgen for barnet, ikke selv er i stand til, eller ikke ser seg i stand til å ta hånd om behovene til barnet. Videre skal erfaringer deles med foreldre eller andre med omsorgen for barnet i tilfelle der de selv søker råd om hvordan de skal ta vare på barnet, eller i tilfelle der det er klart at de vil ha nytte av råd. Hva som skal til for å dekke barnet sitt behov, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. En del barn vil få tilstrekkelig oppfølging fra foreldrene eller andre med omsorgen for barnet, og i disse situasjonene kan det være nok å gi foreldrene eller andre med omsorgen for barnet generell informasjon om tilbudet.

Dette er et ansvar som skal bidra til å sikre at barn blir sett og ivaretatt av helsepersonell i tilknytning til dødsfallet. Det er ikke ment som et ansvar som skal strekke seg over tid. Har barnet behov for oppfølging over tid, vil det være naturlig å innhente nødvendig samtykke og sørge for at barnet blir henvist videre i hjelpeapparatet. Helsepersonellet kan likevel ta vare på barnet ved å svare på spørsmål som barnet måtte ha i forbindelse med dødsfallet, og ved å vurdere barnet sitt eventuelle behov for videre oppfølging. Avklaringene og oppfølgingen bør så langt det er mulig, gjøres i samråd med foreldre eller andre med omsorgen for barnet.

Plikten ligger først og fremst på helsepersonellet som har ansvaret for å behandle pasienten. Men når det trengs for å hjelpe til med å ta vare på barnet, skal likevel også annet helsepersonell melde fra om behovet til barnet og ved tvil prøve å finne ut om situasjonen til barnet er klarlagt. I de tilfeller der det er oppnevnt en kontaktlege, vil det være opp til helseforetaket å vurdere om plikten etter § 10 b bør ligge hos kontaktlegen. Se omtalen av dette under § 10 a.

I de tilfellene der helsepersonell i forkant av dødsfallet har hatt ansvar for å ta vare på det mindreårige barnet som pårørende etter § 10 a, vil det å ta vare på barnet også i tilknytning til dødsfallet etter § 10 b være en naturlig videreføring av dette ansvaret.

Det store flertall av dødsfall skjer på pleie- og omsorgsinstitusjon eller på sykehus. I tilfeller foreldre eller søsken dør utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, kan forelderen eller søskenet være fulgt opp poliklinisk. Det kan for eksempel gjelde for pasienter som dør som følge av rusmiddelmisbruk. I slike tilfelle vil helsepersonellet som følger opp poliklinisk, ha hatt ansvar etter § 10 a i forkant av dødsfallet. Da vil det å ta vare på barnet også i tilknytning til dødsfallet være en naturlig videreføring av dette ansvaret.

Når foreldre eller søsken dør brått og uventet utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, vil det i enkelte tilfelle i utgangspunktet ikke ligge plikt etter forslaget til § 10 b på noe spesifisert helsepersonell. Når foreldre eller søsken dør brått og uventet, oppstår vanligvis en krise for de pårørende. I slike tilfeller følger det av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 at kommunen har et ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. Måten dette ansvaret blir ivaretatt på, kan variere fra kommune til kommune og variere avhengig av det enkelte tilfellet. Kommunene velger selv hvordan de ønsker å organisere dette. For enkelte kommuner er det naturlig å organisere det som en del av kriseteamet i kommunen, mens andre legger ansvaret til barnets fastlege, som en person som naturlig kan komme inn for å hjelpe en familie i krise. Når mindreårige barn mister foreldre eller søsken brått og uventet, vil dessuten vanligvis det nærmeste nettverket og/eller barnehagen eller skolen til barnet sørge for at barnet blir fulgt opp av helsepersonell. Det helsepersonellet som kommer i kontakt med barnet etter at det har vært utsatt for en slik krise har ansvar etter § 10 b. Det er viktig at alle kommuner både har planer og gode rutiner som sikrer at disse barna blir fanget opp og tatt vare på.

Tredje ledd:

Det følger av tredje ledd at «informasjonen skal gis i en form som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger». Det følger videre at «opplysninger om avdøde skal gis innenfor de rammer som følger av § 24». Ut fra helsepersonelloven § 24 første ledd er ikke helsepersonells taushetsplikt til hinder for at de kan gi opplysninger om en avdød person videre, dersom vektige grunner taler for dette. Når en vurderer å gi opplysninger eller ikke, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje (det en tror avdøde hadde ønsket), opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser. Se kommentarene til § helsepersonelloven § 24.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd gir departementet adgang til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om innholdet i helsepersonellets plikter etter § 10 b. Slik forskrift er foreløpig ikke gitt. Bestemmelsen er imidlertid omtalt i pårørendeveilederen.

Bestemmelsen regulerer adgangen til å rekvirere reseptbelagte legemidler. Formålet med bestemmelsen er å sikre forsvarlig rekvirering av slike legemidler.

Rekvirering er muntlig, skriftlig eller elektronisk bestilling av legemidler ved resept eller rekvisisjon, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. Rekvirering kan være til egen praksis, rekvirenten selv, en helseinstitusjon eller en pasient.

Første ledd:

Første ledd første punktum gir som utgangspunkt bare leger og tannleger rett til å rekvirere reseptbelagte legemidler.

Med hjemmel i første ledd andre punktum har departementet gitt bestemmelser om begrenset rekvireringsrett for annet helsepersonell med autorisasjon eller lisens, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. kapittel 3-7. Formålet er å tilrettelegge for en hensiktsmessig arbeidsfordeling i helsetjenesten og bidra til klare ansvarsforhold.

Begrenset rekvireringsrett er gitt til blant annet helsesøstre, jordmødre, tannpleiere, skipsfører og virksomhetsledere.

Begrenset rekvireringsrett etter denne forskriften vil oftest forutsette at rekvirenten også har anledning til å ordinere et legemiddel til pasient, det vil si bestemme individuell bruk og dosering av legemiddel, men dette gjelder ikke alle rekvirenter. Farmasøyter, skipsfører 
og virksomhetsledere har ikke uten videre adgang til å ordinere.

Enkelte helsepersonellgrupper uten rekvireringsrett kan ved virksomhetsinterne prosedyrer gis rett til å ordinere legemidler, jf. forskrift om legemiddelhåndtering § 7 jf.helsepersonelloven § 16 andre ledd.

Forskrift om legemiddelhåndtering § 7 regulerer også prosedyrer for administrering av legemidler for enkelte helsepersonellgrupper uten rekvireringsrett. I helseinstitusjoner og virksomheter som yter helsehjelp, vil det ikke alltid være praktisk mulig at rekvirent (i hovedsak lege) er til stede for enhver igangsetting og instruering av legemiddelbehandling av den enkelte pasient. Et eksempel er i ambulansetjenesten eller på sykehjem. Der det er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp til pasientene, kan virksomheten organiseres slik at ordinering av legemidler kan skje i henhold til på forhånd fastsatte helsefaglige prosedyrer. Slike prosedyrer vil kunne erstatte en individuell ordinering til enkeltpasienter gjort av rekvirerende lege. Ordinering gjennom prosedyrer kan da skje til grupper av pasienter som er definert ut fra nærmere bestemt helsetilstand. Se Helsedirektoratets rundskriv IS-2015-7 om Legemiddelhåndteringsforskriften med kommentarer.

Andre ledd:

Andre ledd er en hjemmel for å gi forskrift med nærmere bestemmelser om rekvirering. All rekvirering av legemidler skal skje i samsvar med krav fastsatt i lov og forskrift. Den viktigste er forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m., som blant annet har regler om hvordan resepter og rekvisisjoner skal fylles ut og sendes til apoteket.

Bestemte legemidler eller kategorier av legemidler kan helt eller delvis unntas fra retten til rekvirering når overordnede helsefaglige hensyn tilsier det, for eksempel kan resistensproblematikk gjøre det nødvendig å begrense adgangen til å rekvirere visse antibiotika.

Videre kan det stilles særskilte betingelser for å rekvirere et legemiddel, for eksempel forutsetter retten til å rekvirere sentralstimulerende legemidler at rekvirenten har nærmere bestemte faglige kvalifikasjoner. For å kunne rekvirere legemidler til substitusjonsbehandling ved narkotikaavhengighet er det et krav at pasienten er innvilget legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, jf. forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. og forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR-forskriften). I forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. § 3-1 sjette ledd er Helsedirektoratet gitt myndighet til å fastsette særskilte rekvireringsbestemmelser, herunder om rekvirering av forbudt narkotikum til medisinsk bruk, substitusjonslegemidler og botulinumtoksin. Slike bestemmelser er gitt i forskrift om rekvirering av forbudt narkotikum og bestemte legemidler til humanmedisinsk bruk. 

Forskrift 12. juni 2015 nr. 646 om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus regulerer legenes rekvirering og riktig økonomisk oppgjør mellom apotek og helseforetak, ved utlevering av legemidler som finansieres av et regionalt helseforetak. Helsedirektoratet har fått delegert myndighet fra Helse- og omsorgsdepartementet til å beslutte hvilke legemidler som skal finansieres av de regionale helseforetakene (Se forskrift 26. juni 2015 nr. 1153 om delegering av myndighet til Helsedirektoratet( h-resept).

Det er i folketrygdloven § 5-14 bestemt at Trygden skal yte stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler og spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell når trygdens medlem har behov for langvarig bruk av legemidlet, det medisinske utstyret eller forbruksmateriellet. Legemidlet, det medisinske utstyret og forbruksmateriellet må være rekvirert av lege til bruk utenom sykehus. Det er i den forbindelse gitt en forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler mv. (blåreseptforskriften), der det er gitt nærmere regler om hvordan leger skal rekvirere legemidler med stønad fra Trygden.

Bestemmelser om et legemiddels reseptstatus, dvs. om et legemiddel krever resept eller 
er reseptfritt, er regulert i legemiddelforskriften kapittel 7. Statens legemiddelverk kan treffe vedtak om å endre et legemiddels reseptstatus, jf. legemiddelforskriften § 7-8.

Når det gjelder tap av retten til å rekvirere legemidler vises det til helsepersonelloven § 63.
 

Følgende forskrifter er gitt med hjemmel i § 11:

• Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m. 
• Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp 
• Forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR-forskriften)
• Forskrift om rekvirering av forbudt narkotikum og bestemte legemidler til humanmedisinsk bruk
• Forskrift om helseforetaksfinansierte reseptlegemidler til bruk utenfor sykehus

Bestemmelsen pålegger nærmere definerte helsepersonellgrupper å ta blodprøver, foreta kroppsundersøkelser mv. på anmodning av politi, påtalemyndighet og kriminalomsorgen.

Formålet er å bidra til at myndighetene får nødvendige opplysninger til bruk i etter-forskningen av et mulig straffbart forhold.

Kommunen har plikt til å organisere sine helse- og omsorgstjenester slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter etter denne bestemmelsen. Se Helsedirektoratets uttalelse 22. oktober 2014.

Første ledd:

Første ledd retter seg mot leger, sykepleiere, helsesekretær og bioingeniører. Annet helsepersonell kan ikke gis pålegg etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder ikke bare blodprøver, men også "lignende undersøkelser", for eksempel prøver av urin og spytt. Blodprøvetaking vil imidlertid være veiledende for hvor inngripende tiltak som kan iverksettes overfor den enkelte person uten samtykke. Bestemmelsen i første ledd gir ikke hjemmel for å foreta operative inngrep eller undersøkelser i kroppens hulrom.

Det forutsettes at det foreligger en anmodning fra politiet, og at anmodningen gjelder en person som er mistenkt for å ha begått et straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Det kan ikke kreves mer av anmodningen enn at politiet har mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling. Det kan heller ikke kreves at politiet kan avgrense nærmere hvilket berusende eller bedøvende middel vedkommende kan være under påvirkning av.

Blodprøven eller undersøkelsen må ha hjemmel i lov. Dette vil typisk kunne være vegtrafikkloven § 22a, som gir politiet adgang til å fremstille fører av motorvogn for lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør for å ta blod- eller spyttprøve ved mistanke om ruspåvirkning. Etter samme hjemmel kan politiet fremstille føreren for klinisk legeundersøkelse.

Undersøkelsen skal foretas selv om personen det gjelder ikke samtykker. Helsepersonellet skal likevel nekte hvis undersøkelsen innebærer fare for personen, det kan for eksempel være tilfelle hvis pasienten er bløder e.l.

Helsepersonellet har plikt til å gjennomføre undersøkelsene så snart som mulig, men øyeblikkelig hjelp plikten går foran plikten til å foreta undersøkelser e.l. etter denne bestemmelsen. Dette kan være relevant for eksempel i forbindelse med en trafikkulykke.

Gjennom rettspraksiser bestemmelsen presisert dit hen at den ikke pålegger helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten å utlevere annet prøvemateriale enn det som er fremskaffet som en direkte følge av anmodning fra politiet. For eksempel kan ikke en blodprøve som er tatt av et sykehus for behandlingsformål, utleveres til politiet med hjemmel i denne bestemmelsen. Se Rt. 2005 s. 1329 hvor en person mistet livet i en trafikkulykke. Sjåføren ble brakt til sykehus alvorlig skadet. Det var mistanke om promillekjøring og overtredelse av straffeloven § 239. Av uklare årsaker ble ikke rekvirert blodprøve tatt i tide, jf. helsepersonelloven § 12, jf. vegtrafikkloven § 22a. Under henvisning til taushetsplikten kom Høyesteretts flertall til at helsepersonelloven § 12 ikke hjemlet en rett for politiet til å kreve å få utlevert andre blodprøver som var tatt som ledd i den ordinære medisinske behandling av vedkommende.

Andre ledd:

Etter andre ledd kan lege pålegges å foreta kroppslige undersøkelser. Dette vil typisk være undersøkelser av kroppens hulrom. Radiologiske undersøkelser kan også omfattes. Forutsetningen er at det skjer på anmodning av henholdsvis påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen. Det må foreligge en rettslig kjennelse (eventuelt en beslutning fra påtalemyndigheten dersom det er fare for bevisforspillelse ved å avvente rettens kjennelse) etter straffeprosessloven § 157 eller en administrativ beslutning etter straffegjennomføringsloven § 29. Rettslig kjennelse og administrative beslutninger skal som utgangspunkt være skriftlige, og den som beordrer en kroppslig undersøkelse bør derfor kunne fremvise dokumentasjon. I enkelte tilfelle kan likevel beslutning bli nedtegnet i etterkant, fordi gjennomføringen av undersøkelsen ikke kan vente.

En lege plikter å foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte når det er besluttet etter straffeprosessloven § 157 a, som gir adgang til slik undersøkelse for å avklare mistenktes smittestatus i saker om visse seksuallovbrudd. Det kan foretas blodprøve og andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte. Det vil i første rekke være blodprøve som er aktuelt. Det er et vilkår at undersøkelsen ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Ved skjellig grunn til mistanke om seksuallovbrudd som innebærer samleie, skal det relativt mye til for at det vil anses som et uforholdsmessig inngrep å ta blodprøve av mistenkte. Undersøkelse kan etter påtalemyndighetens ordre foretas uten mistenktes samtykke. Det er ikke nødvendig med rettens kjennelse. Som hovedregel skal ordren fra påtalemyndigheten være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Tredje ledd:

Tredje ledd etablerer en plikt for lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør til å foreta rusprøve av unge lovbrytere som har fått vilkår om avholdenhet i betinget påtaleunnlatelse eller dom. Plikten omfatter også rusprøver ved gjennomføring av ungdomsstraff, der ruskontroll kan inngå som et ledd i ungdomsplanen. En slik plikt er viktig for å sikre den individuelle oppfølgingen av, og et helhetlig og rehabiliterende opplegg for, unge lovbrytere som har utfordringer knyttet til rus.

Fjerde ledd:

I henhold til fjerde ledd kan ikke den enkelte lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør pålegges å foreta undersøkelser som nevnt i første og andre ledd av egne nærstående. Som nærstående regnes ektefelle, samboer, registrert partner, forlovede eller slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes adoptiv- og fosterforhold. Etter samme ledd kan heller ikke helsepersonell pålegges å utføre slike undersøkelser av en person som helsepersonellet har til behandling. Dette skal sikre at pasientens tillit til helsetjenesten ikke svekkes.

Femte ledd:

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser etter denne bestemmelsen. Slik forskrift er ikke gitt.

Bestemmelsen er vedtatt ved lov 16. juni 2017 nr. 56, men har ikke trådt i kraft.

Det er vedtatt en ny lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten. Formålet er å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten gjennom undersøkelser av alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold. Helsepersonell får plikt til å medvirke eller underkaste seg undersøkelser etter pålegg fra undersøkelseskommisjonen.

Det følger av bestemmelsen at helsepersonell har en plikt til å medvirke til en utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse som pålegges av undersøkelseskommisjonen. I tillegg har helsepersonell en plikt til selv å underkaste seg slike prøver eller undersøkelser dersom undersøkelseskommisjonen pålegger dem det.

Vilkåret for at undersøkelseskommisjonen skal kunne pålegge slike prøver og undersøkelser er at tiltaket er nødvendig for at undersøkelseskommisjonen skal kunne gjennomføre sine oppgaver og at det er forholdsmessig, jf. lov om Statens undersøkelseskommisjonen § 9 andre ledd. Dersom tiltaket ikke er nødvendig eller forholdsmessig vil undersøkelseskommisjonen ikke ha adgang til å iverksette tiltaket.

Bestemmelsen stiller krav til hvordan markedsføring av helse- og omsorgstjenester og virksomheter som utfører helse- og omsorgstjenester skal skje. Bestemmelsen er en særregulering til markedsføringslovens bestemmelser.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasientene får nøktern og saklig informasjon om helse- og omsorgstjenester. Det gjelder særlig tjenester som ikke tilbys ut i fra en vurdering av pasientens helsetilstand eller som ikke vil innebære en endring av pasientens helse. Dette kan værekosmetisk plastikk-kirurgi, tilbud om gentester, kosmetisk tannbehandling m.m.

Første ledd:

Første ledd setter vilkår for markedsføring av helse- og omsorgstjenester. Markedsføring skal være forsvarlig, nøktern og saklig.

Bestemmelsen inneholder et objektivt krav til at resultatet av markedsføringen er forsvarlig. Det vises til kommentarene til det generelle forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4.

Videre må innholdet i markedsføringen være nøkternt og saklig. Det innebærer at markedsføringen ikke må inneholde opplysninger som kan villede pasientene eller befolkningen. I vurderingen av hva som er villedende skal det blant annet legges vekt på om markeds-føringen kan bidra til å utnytte befolkningens mangelfulle kunnskap, eksempelvis om det er et misforhold mellom tilbudet slik det fremgår av markedsføringen, påregnelig resultat og eventuelle uheldige skader eller bivirkninger. Markedsføring av plastikkirurgiske tjenester med udokumenterte påstander om effekten, som for eksempel "bli kvitt fettet for godt", vil være et eksempel på villedende markedsføring som rammes av paragrafen. Helsepersonell skal heller ikke på en utilbørlig måte undergrave eller svekke tilliten til andre helse- og omsorgstjenester, for eksempel ved å markedsføre egen virksomhet som den eneste kvalifiserte på et felt.

I vurderingen av markedsføring etter denne bestemmelsen bør det også sees hen til normer innenfor den enkelte yrkesgruppe, som for eksempel de respektive profesjonenes yrkesetiske regler. Statens helsepersonellnemnd (HPN) konstaterte brudd på § 13 i en sak der en lege annonserte for spesialitet i en bestemt sykdom, på tross av at vedkommende ikke var godkjent spesialist. (Se sak 09/160)

Dersom helsepersonell anvender sin profesjonstittel eller sin bakgrunn som autorisert helsepersonell til å markedsføre tjenester innen alternativ medisin, bedømmes markedsføringen etter kravene i helsepersonelloven § 13, og ikke etter forskrift 11. desember 2003 nr. 1501 om markedsføring av alternativ behandling av sykdom. Dette innebærer blant annet krav til at påstander om effekten av behandlingen er vitenskapelig dokumenterbare. Det anses ikke som tilstrekkelig dokumentasjon på behandlingseffekt at tidligere pasienter har gitt uttalelser om effekten (se sak 06/108 fra Statens helsepersonellnemd). 

Bestemmelsen gjelder annonsering og markedsføring av enhver art og i ethvert medium. Dette kan omfatte en bruk av et bredt spekter av virkemidler fra personlig rettet markedsføring - for eksempel i form av mer eller mindre personlige brev, e-poster, tekstmeldinger 
og telefoner til uadressert reklamemateriell og annonsering i trykte og elektroniske medier. Forskrift om markedsføring av kosmetiske inngrep, forbyr markedsføring av kosmetiske inngrep ved hjelp av individuelt rettet elektronisk kommunikasjon som e-post og tekstmeldinger over telefon, se nærmere nedenfor.

Første ledd gjelder helsepersonellet som markedsfører sine helsetjenester. Disse har et ansvar for å påse at markedsføringen oppfyller kravene etter første ledd.

Andre ledd:

Andre ledd presiserer at første ledd også gjelder markedsføring av en virksomhet som tilbyr helsehjelp.

Tredje ledd:

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om markedsføring og om forbud mot visse former for markedsføring. Departementet har gitt forskrift 1. juli 2005 nr 749 om markedsføring av kosmetiske inngrep.

Forskriftens formål er å bidra til at markedsføring av kosmetiske inngrep skjer på en forsvarlig, nøktern og saklig måte, og slik at pasientens sikkerhet blir ivaretatt. Forskriften omfatter plastikkirurgiske inngrep og inngrep i hud og underhud, og injeksjoner eller deponering av fillere og legemidler, hvor kosmetiske eller estetiske hensyn er en avgjørende indikasjon for inngrepet. Markedsføringen skal ikke virke støtende eller krenkende eller spille på lyter eller fordommer mot normale kroppsvariasjoner. Markedsføringen må ikke nedtone risikoen ved inngrep, og omtalen av inngrepene må reflektere forsvarlige metoder. Markedsføringen må ikke inneholde pre- og postoperative bilder. Helsepersonell skal være særlig varsomme i utformingen av sin markedsføring slik at markedsføringen ikke oppfattes å være rettet mot barn under 18 år, eller slik at markedsføringen på annen måte bidrar til kroppspress blant barn. Statsforvalteren fører tilsyn med at forskriften overholdes.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter får tilgang til nødvendig helsehjelp uansett tidspunkt på døgnet, året rundt. Bestemmelsen gjelder alt helsepersonell.

Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med kommunenes plikt til å ha legevaktordning, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 første ledd nr. 3.

Første ledd:

Første ledd gir departementet direkte hjemmel for å pålegge helsepersonell å delta i vaktordninger på eget bosted eller arbeidssted. Bestemmelsen omfatter alle helsepersonellgrupper.

Bestemmelsen er ikke en hjemmel for beordring til tjeneste i krig og i krise- og katastrofesituasjoner. I slike tilfeller gir helseberedskapsloven de nødvendige hjemler. Smittevernloven inneholder bestemmelser om beordring av helsepersonell ved alvorlige utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom.

Andre ledd:

Andre ledd er hjemmel for departementet til å gi nærmere forskrifter om gjennomføring mv. av slike vaktordninger. Bestemmelsen er én av flere hjemler for forskrift 29. august 2012 nr. 842 om fastlegeordning i kommunene (fastlegeforskriften). Av § 13 følger det blant annet at fastlegen plikter å delta i kommunal eller interkommunal legevakt utenom ordinær åpningstid. Kommunen kan frita fastlegen fra plikt til legevaktdeltakelse når legen av helsemessige eller vektige sosiale grunner ber om det. Kommunen foretar en skjønnsmessig vurdering, og kommunens beslutning vil være et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav b.

Fastlegen plikter også å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortiden/åpningstiden. Denne plikten innebærer også å være tilgjengelig i helseradionettet og nødnett. I tillegg skal fastlegen ivareta utrykningsplikten dersom kommunen ikke har organisert legevakt i arbeidstiden på annen måte.

Bestemmelsen stiller krav til utforming av og innhold i attester, erklæringer o.l. som utstedes av helsepersonell.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til å sikre god kvalitet og høy legitimitet på attester og erklæringer som helsepersonell utsteder. Bestemmelsen skal også bidra til at opplysninger om pasienter ikke misbrukes av helsepersonell eller av andre.

Med attester, erklæringer o.l. menes som utgangspunktet enhver skriftlig bevitnelse, bekreftelse, vurdering e.l. som helsepersonell utsteder. Bestemmelsen omfatter også utstedelse av attest, erklæring o.l. vedrørende en person som ikke er helsepersonellets pasient. Eksempel på dette kan være sakkyndige erklæringer.

Ordinær kommunikasjon med samarbeidende helsepersonell eller pårørende, arbeids-notater og dokumentasjon i pasientjournal omfattes ikke av begrepet attester, erklæringer o.l. Arbeidsnotater utarbeidet i forbindelse med organisasjonsintern utredning og hvor helsefaglige vurderinger inngår, vil derfor ikke være omfattet. Eksempel på dette kan være at helsepersonell i Nav eller Norsk Pasientskadeerstatning NPE utarbeider helsefaglige vurderinger som skal inngå i sakens beslutningsgrunnlag.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av om attest, erklæring o.l. bestilles fra pasienten selv eller en tredjeperson.

Bestemmelsen sier ikke noe om helsepersonell i enkelte situasjoner skal eller bør utarbeide attester og erklæringer. Helsedirektoratet har uttalt seg til en konkret problemstillinger om spesialisthelsetjenestens oppgave med utstedelse av helseattest for førerkort i brev 13/2422.

Det stilles strenge krav til hva en attest skal inneholde. Kravene er de samme om behandler – pasient konsultasjonen foregår på nettet eller ved et fysisk møte. Se Statens helsetilsyns uttalelse 7. november 2017.

Det er den enkelte lege som må gjøre en konkret vurdering med tanke på hvilket vurderingsgrunnlag han eller hun behøver for å kunne utferdige en erklæring i tråd med § 15. Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 stiller krav om at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra vedkommendes kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Det er opp til den enkelte leges faglige skjønn om det i det enkelte tilfelle kan skrives ut legeerklæring uten fysisk oppmøte av pasienten. Flere faktorer vil i denne sammenheng være avgjørende, for eksempel hvor godt legen kjenner pasienten, og sykdommen og sykdomsforløpet som er årsak til legeerklæringen.

Første ledd:

Det følger av første ledd første punktum at helsepersonell som utsteder attest, erklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv.

Med objektiv menes at attesten, erklæringen o.l. skal gi en objektiv, faglig beskrivelse av pasientens helsetilstand, samt redegjøre for premisser og konklusjoner på en etterprøvbar måte. Det må blant annet fremgå av utsagnene i erklæringen om de bygger på skadelidtes fremstilling, bakgrunnsinformasjon eller på helsepersonellets egne funn og vurderinger.

I en sak fra 2013 fant Statens helsepersonellnemd (HPN) at en lege ved utstedelse av en legeerklæring som omhandlet tilregnelighet og kognitiv svikt/aldringsendring, ikke hadde vært tilstrekkelig varsom, nøyaktig og objektiv. Legen hadde ikke foretatt tilstrekkelige undersøkelser, men bygget sin uttalelse på generell kjennskap til pasienten gjennom sporadisk pasientkontakt over ca. 15 år. Videre hadde legen unnlatt å opplyse i spesialisterklæringen at pasienten bodde i hans hjem da erklæringen ble utstedt, og var nabo og venninne med hans kone. Dette skulle det vært opplyst om i henhold til § 7 i forskrift av 18. desember 2008 om krav til helsepersonells attester, erklæringer og lignende. Det fremkom heller ikke av erklæringen hva som var formålet med erklæringen og hvem som var oppdragsgiver (se sak 13/71).

Kravet til varsomhet knytter seg til omtale av sensitive opplysninger, og innebærer at helsepersonellet bør ta kontakt med pasienten dersom utstedelse av attest, erklæring o.l. innebærer å utlevere slike opplysninger.

Kravet til nøyaktighet tilsier at helsepersonellet skal bygge attester, erklæringer o.l. på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier. Hva som er nødvendig undersøkelse og informasjon vil kunne variere ut i fra formålet. I en sak om utstedelse av psykologerklæring i forbindelse med en prøveløslatelse fant Statens helsepersonellnemnd (HPN) at psykologen, ved å unnlate å sette seg inn i alle sider av saken, hadde utstedt en mangelfull erklæring med feilaktige konklusjoner (se sak 07/133).

Helsepersonelloven § 15 gir i seg selv ikke hjemmel for å utlevere taushetsbelagte opplysninger. Til det kreves pasientens samtykke eller særskilt lovhjemmel. Se helsepersonell-loven kapittel 4 om taushetsplikt.

Dersom helsepersonellet opptrer som sakkyndig, handler vedkommende som hovedregel på vegne av en annen oppdragsgiver enn pasienten. Det fremgår av helsepersonelloven § 27 at opplysninger som helsepersonellet innhenter som sakkyndig i utgangspunktet ikke vil være taushetsbelagte i forhold til oppdragsgiver. Den som opptrer som sakkyndig skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og at opplysninger som skriver seg fra sakkyndigoppdraget vil bli utlevert til oppdragsgiver.

Første ledd andre punktum. Attester, erklæringer o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Dette gjelder både den faktiske fremstillingen, vurderinger av denne, samt faglige vurderinger. Hvilke opplysninger som er nødvendige for formålet må avgjøres etter en konkret vurdering.

Første ledd tredje punktum. Attest, erklæring o.l. skal inneholde opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottakeren og formålet med attesten, erklæringen o.l. Det må foretas en konkret og til en viss grad skjønnsmessig vurdering av hva som er av betydning. Momenter i vurderingen vil blant annet være hva slags attest, erklæring o.l. som skal utstedes, hvilket formål denne skal fylle og hvilke opplysninger helsepersonellet har om bruken/formålet, hvordan mottakeren eller pasienten beskriver bruken/formålet osv. Med "bør forstå" indikeres at helsepersonellet ikke har en plikt til å undersøke alle tenkelige eventualiteter som kan ha betydning for mottakeren og formålet og dermed for hva attesten, erklæringen o.l. bør inneholde.

Kravene til innhold må også sees i sammenheng med taushetsplikten. Dersom helsepersonellet utleverer flere opplysninger enn strengt tatt nødvendig, vil dette kunne medføre brudd på taushetsplikten.

Første ledd fjerde punktum. Helsepersonell skal opplyse om en attest, erklæring o.l. kun bygger på en begrenset del av de relevante opplysninger helsepersonellet har. Formålet er blant annet å gi mottakeren mulighet til å ta stilling til hvilken vekt attesten, erklæringen o.l. kan tillegges. Opplysningsplikten gjelder ikke dersom de utelatte opplysningene er irrelevante i forhold til formålet med attesten, erklæringen o.l.

Hvordan opplysningsplikten skal oppfylles må vurderes konkret. I de fleste tilfeller kan det fremgå av attesten, erklæringen o.l. at den kun bygger på en begrenset del av de opplysninger helsepersonellet har. Andre ganger kan dette skje ved at oppdragsgiver eller mottaker gjøres oppmerksom på dette muntlig eller ved en tilleggsuttalelse.

Hvorvidt helsepersonellet kan redegjøre nærmere for karakteren av de opplysninger som helsepersonellet er kjent med, men som attesten, erklæringen o.l. likevel ikke bygger på, må bero på en konkret vurdering. I den grad det er snakk om taushetsbelagte opplysninger vil det måtte bero på samtykke fra den opplysningene gjelder eller lovhjemmel.

Første ledd femte punktum er en habilitetsbestemmelse. Helsepersonell som er inhabilt etter reglene i forvaltningsloven § 6 skal ikke utstede attest, erklæring o. l., for eksempel ved slektskap eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje mellom helsepersonellet og den som dokumentasjonen utstedes for. Helsepersonell skal selv opplyse om forhold som gjør eller kan gjøre ham/henne inhabil.

Den norske legeforenings «Etiske regler for leger» har også gitt visse føringer for legers utstedelse av attester og andre legeerklæringer.

Andre ledd:

Dersom helsepersonellet forstår at det kan ha særlig betydning hvordan spesielt sensitive opplysninger beskrives i en attest, erklæring o. l. til et forsikringsselskap, skal helsepersonellet konferere med pasienten. Dette er en presisering av varsomhetskravet i første ledd første punktum og gjelder bare i relasjon til forsikringsselskap. Vilkåret for at plikten skal inntre er at forholdet er spesielt sensitivt, altså mer enn normalt sensitivt. Pasientens syn vil være sentralt. Synet på hvilke opplysninger som er sensitive vil variere fra person til person, og er man i tvil om pasientens syn, skal man spørre.

Tredje ledd:

Helsepersonell som skal utlevere helseopplysninger til et forsikringsselskap, skal orientere pasienten først dersom forsikringsselskapet kan oppfatte opplysningene som uttrykk for alvorlig sykdom og det må antas at pasienten ikke er kjent med forholdet. Hensynet til pasienten tilsier at man i tvilstilfeller tar opp forholdet med denne, for eksempel hvis man er i tvil om sykdommen er alvorlig eller om pasienten kjenner til dette allerede.

Hensikten er å forhindre at en forsikringstaker først blir kjent med mistanke om en alvorlig sykdom fra sitt forsikringsselskap.

Opplysninger som ikke kan utleveres til pasienten selv, kan heller ikke utleveres til et forsikringsselskap, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd, siste punktum. Dette gjelder opplysninger som det er nødvendig å unndra fra pasientens innsyn for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade på pasienten, eller hvor innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om utforming av og innhold i attester, erklæringer o.l. Slike bestemmelser er gitt i forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. med kommentarer. Forskriften § 4 inneholder en eksempelliste over forhold det kan være relevant å ta med i en attest, erklæring o.l., avhengig av formålet. Forskriften § 8 setter krav om at attest, erklæring o.l. så langt det er mulig og forsvarlig skal utformes slik at de kan forstås av pasienten eller pasientens representant og mottakeren, og at unødvendig bruk av faguttrykk bør unngås.